Rolleskift?

Det var nyttårsaften. Jeg hadde tatt med hestene mine så langt unna storbyene som jeg kunne komme. Det var en kveld som egentlig alltid hadde gått fint med hestene i alle år. Bortsett fra i fjor, når de sto alene på et småbruk, med bygdas fyrverkerileverandør som nærmeste nabo.

Det var bare flaks at jeg fikk tak i Shilo da, etter at naboen fyrte opp en bombe av en rakett sånn ca. ti over halv tolv. Hun var helt panisk. Buken var opptrukket så hun så ut som en veddeløpshest. Hun skalv i hver minste muskel i hele kroppen. Skummet av svette overalt.

Og hun var på vei gjennom gjerder og alt som sto i veien. Hadde hun kunnet velge hadde hun ikke blitt værende, og tatt med seg Tres på en nattetur jeg ikke for noe i verden ønsket en hest.

Men jeg fikk tak i henne og holdt henne gjennom alle pangene som kom når klokken ble midnatt. Hun var livredd, men på ett vis tror jeg rammen med å bli holdt skapte en viss trygghet i det hele. Hun ble hos meg. Og Tres sto ved siden av og lurte på hva som egentlig skjedde.

Men det var ikke bare i Shilo at det satte seg et traume etter dette. Jeg begynte allerede å grue meg til nyttårsaften i fjor med hestene før den første snøen kom.

Jeg hadde flyttet dem til et sted hvor de gikk i en stor og stabil flokk, på et stort uteområde, i tillegg til Innlandets råeste utsikt. Her så man til Biri, Gjøvik, Moelv, Brumunddal.

Bare tanken på alle fyrverkeriene gjorde meg uvel.

Så vi reiste til fjells i stedet.

Langt oppi Østerdalen. Hvor vi lånte en paddock som lå inni skogen med utsikt over bare jorder og Glomma i det fjerne.

Og når det begynte å bli kvelden salte vi opp og red oppover i skogen, enda lengre vekk fra alt.

Vi endte ved et utsiktspunkt hvor vi kunne se litt fyrverkeri, hvis noen skjøt opp. Men vi var såpass langt unna sivilisasjonen at jeg ikke var bekymret lenger. Det som ville komme av lys og lyder skulle vi fint takle.

Når midnatt nærmet seg lagde vi bål og skålte med champagne, mens hundene lå bundet bak oss og hestene på hver sin side med høynett og kraftför.

Visst ble Shilo redd, Hun skalv og vurderte mulighetene sine der hun sto bundet. Gikk det an å presse seg gjennom Tres, ut og vekk fra det hele? Hun forsøkte å teste, men da var jeg der. Hun ble i seg selv der hun sto bundet. Tres sto tett ved siden av henne, nærmest som om han ga henne en enda mindre ramme å stå i ved å stå så nære han kunne. Det så ut som det nesten var godt for henne, å ikke ha mulighet til å bevege seg så mye. Jeg har alltid tenkt at det motsatte er viktig, men nå så jeg hvordan det faktisk kunne ha gjort henne enda mer usikker.

Tres var klippen, uten tvil. Han lot seg ikke affisere av noen raketter eller smell ved midnatt. Han sto som en påle i bakken, robust og rolig.

Helt til det ga seg og Shilo kunne puste ut, slippe noen av spenningene sine.

Og det var da det pussige skjedde.

Det var nemlig en etternøler neddi dalen som hadde kjøpt tidenes batteripakke, og som bestemte seg for å skyte opp denne nærmere halv ett. Den varte i mange minutter og det overrasket både oss og dyra.

Og Tres.

Den robuste, trygge, solide klippen til Shilo ble redd nå. Dette forsto han ikke helt. Han begynte å bevege på seg. Skrapet og skrapet. Spente musklene.
Jeg var helt sikker på at nå ble det for mye for Shilo. Tryggheten som Tres ga henne i stad var borte nå.

Men Shilo viste frem en helt annen side nå. Hun sto bom stille. Rørte ikke en muskel. Spiste fra kraftfôrbøtta og skalv ikke i det hele tatt. Visst tittet hun i retning der lyden kom fra, men hun agerte ikke på det hun må ha kjent. I stedet kjeftet hun litt på Tres, som om det skulle få han litt mer tilbake i nuet.

Og mens jeg satt der foran bålet med champagneglasset og funderte litt over året som var gått og året som kommer, så innså jeg noe pussig. Noe som jeg selv i alle fall aldri hadde sett så tydelig før:

Hvis situasjonen krever det så kan hestene også innta ulike roller.

For å regulere, sørge for ressurser eller andre viktige ting. Kanskje er det aller mest synlig i virkelig alvorlige situasjoner, men evnen er der likevel.

Og er det ikke litt sånn med oss mennesker også? I noen situasjoner i livet blir vi tvunget til å ta roller vi aldri ville sett for oss at vi hadde tatt?

Så det vekte mange tanker når jeg så hvordan Shilo tok denne rollen når Tres trengte det. Og det ga rom for nye refleksjoner rundt hestenes relasjon, kontakt og samspill seg i mellom. Og hvor infløkt, intrikat og nyansert denne kontakten faktisk kan være.

❤️