Kunsten å høre etter

Ikke i går i hvert fall.

«Er det greit å gå forbi med denne?»

Jeg spør mens jeg leier en hoppe inn etter føllet sitt. Føllet forserer en hest som står på stallgangen. Det så ganske udramatisk ut. Jeg og mammahesten følger hakk i hel.

Hesten som står på stallgangen er flyttet litt vekk fra midten, men han svarer ganske så tydelig på spørsmålet mitt.

Han legger på ørene og er så tydelig som han kan få blitt.

«Nei,» svarer han.

Han kan ikke svare klarere enn det.

Men.

Så er det det at jeg liksom har så god driv. Jeg skal jo bare forbi med mammahesten også. Det burde vel gå greit. Disse hestene som kjenner hverandre. Gjør de ikke?

«Jaaaa», svarer eieren litt halvhjertet, samtidig som hun raskt er på plass ved bakparten til hesten vi går forbi.

Samtidig som han løfter opp et bein og sparker truende ut i vår retning.

Og treffer da eier. Ikke hardt. Men helt klart nok til at vi alle skjønner at dette var en skikkelig dum ting å gjøre.

Jeg og mammahesten hiver oss inn i boksen.

Og så blir jeg egentlig ganske flau.

For jeg fikk ikke noe ja når jeg spurte høyt om det gikk greit å gå forbi hesten som sto der.

Han svarte klart og tydelig nei.

Og jeg ignorerte han.

Jeg turet på med min egen idé om hva som burde gå greit.

Denne tanken på hva som burde være greit. Burde være gjort. Burde gå fint.

Etterpå innså jeg at det eneste som jeg burde gjøre.

Er å høre bedre etter…