En øvelse jeg ofte gjør på kurs er å be en hesteeier om å forsøke å lese hvor hestens grense er, for eksempel ved å gå mot et skummelt objekt, eller hvis man nærmer seg en hestehenger eller lignende. Og deretter stoppe hesten der man opplever at hestens grense er.

Tanken bak er å stoppe opp der de første spenningene begynner å fylle seg opp. Der de aller første stress-signalene i hesten vises. Og de er små. Veldig små. Man må trene sitt øye for å gjenkjenne dem, og ofte må man ikke bare trene, men også omprogrammere sin egen idé om hvordan et lite stress-signal i hesten faktisk ser ut. For i manges håndtering av hest har det å se små stress-signaler blitt så vanlig at man ser på det som en normal atferd hos en normalt avslappet hest.

Men det er det faktisk ikke.

De aller første og veldig subtile stress-signalene hos en hest kan se veldig, veldig ulike ut fra individ til individ. Noen hester viser dem tydelig og klart på utsiden, men det finnes også veldig mange hester som nesten ikke viser noe som helst på utsiden, og som ser helt rolige ut. Stoiske.

Det er gjerne disse hestene som fyller opp spenningsbegeret sitt med en hel haug nærmest usynlige spenninger, fordi vi ikke klarer å se disse første stress-signalene. Vi leter ofte etter tydelige signaler på stress, men klarer ikke å se dem hos denne type hest, fordi de ikke viser tydelige stress-signaler slik vi har bestemt at stress-signaler skal se ut.

Og tenk da hvor mange slike «usynlige» spenninger en sånn hest kan fylle opp i spenningsbegeret sitt?

For så, midt ute på rideturen, skvette til «helt ut av det blå» og stikke hjemover, fordi spenningsbegeret var fullt?

Når jeg på kurs ber folk om å nærme seg et skummelt objekt med hesten og så stoppe ved det aller første tegnet på spenninger opp i hesten, så skjer det stort sett to ting:

1.  Hesteeieren ser ingen av disse små tegnene på at hesten er anspent og går derfor mye nærmere objektet enn den tenkte terskelen vi forsøker å finne.
2. Hesten viser tegn på økt spenning, men initierer selv å gå videre mot det skumle objektet, forbi sin egen grense.
   

Når punkt 1 skjer, kommer det ofte fordi hesteeieren selv trenger å bli flinkere til å plukke opp de små signalene fra hesten på at spenninger øker. Eller så viser hesten svært få og synlige «normale» stress-signaler, så det rett og slett nesten er umulig for et hestemenneske å se det.

Men bare nesten, det er faktisk mulig!

Når punkt nr. 2 skjer, så sier jeg til hesteeieren at de faktisk fysisk må stoppe hesten der denne grensen er, fordi hesten ikke selv vil gjøre det. Det er flere grunner har jeg erfart, til at mange hester går forbi sin egen grense i en slik situasjon.

• Hester som er godt lært opp til å følge menneskers ordre, som er veldig lydige.
• Hester som har blitt belønnet for å stadig utforske alt som er skummelt.
• Hester som er vandt med at mennesker generelt ikke plukker opp små signaler.

Utfordringen med samtlige av disse grunnene er at hesten ikke tar seg tid til å kjenne etter og stole på det den kjenner. Den er som om den er blitt kondisjonert til å gjøre noe uansett hva den faktisk selv kjenner på.

Ved å gjøre denne type øvelse på kurs opplever jeg at det skjer noen veldig fine ting mellom hest og menneske:

• Eier blir mer tilstede og mye mer oppmerksom på hesten og hva den faktisk formidler med kroppspråket sitt.
• Eieren trener, eller re-trener, blikket sitt på å fange opp de usynlige og de aller første og subtile spenningene som først fyller seg opp i spenningsbegeret til hesten. Det å tømme ut disse spenningene er et veldig godt utgangspunkt for en mer robust hest i alle senere situasjoner.
• Ved å stanse hesten ved denne første terskelen der hesten viser anspenthet, forteller vi hesten at vi så det. Vi så dens økende aktivering. Vi så grensa dens. Og dette, for hesten, gir en følelse av trygghet. Det å bli sett, hørt, møtt og forstått. Ofte skjønner ikke hesten at det er dette som skjer den første gangen eller andre gangen, men når hesten først oppfatter at det faktisk er dette som skjer, at du fanger opp og responderer på de små stress-signalene dens, så vil det skape en helt annen trygghet.
• Ved å fysisk stanse hesten der grensa dens faktisk går, og ikke bare la den skyndte seg bort til det skumle, eller inn på hengeren eller hva situasjonen er, så henter du hesten også tilbake til her og nå. Du bremser, roer litt ned og hjelper hesten med mulighet til å slippe ut spenninger først, før dere går videre.

Hva er neste?

Neste steg er ofte å bli værende ved denne terskelen, helt til hesten føler seg litt bedre. Da ser vi ofte etter små tegn som forteller at noen av de begynnende spenningene i spenningsbegeret tømmes ut. Vi ser etter små signaler på at hesten synes det var helt greit å stoppe opp der.

Og så tar vi hesten lenger vekk fra objektet – ikke nærmere.

Deretter gjentar vi prosessen.

Etterhvert er det ingen grense å ta hensyn til. Det er som om det at vi anerkjenne hestens grenser på denne måten faktisk minker dem. Poff, så er de borte. Som om det er trygt å nærme seg hva nå enn det er, fordi hesten vet at dersom den blir usikker, så ser du det og gir den tid.

Å bli sett, hørt, møtt og forstått på denne måten opplever jeg skaper en enorm trygghet hos hesten. Både i seg selv og egen selvtillit med nye ting, men også i det å kommunisere med meg som menneske.

Ved å begynne å lese og forstå hestens små signaler åpner vi opp for en annen type dialog, en annen form for kommunikasjon. Ved å se de aller tidligste stress-signalene som en hest viser, og ved å forstå hver hest sin unike måte å vise slike signaler på, kan vi plukke opp disse aller første, nærmest usnylige spenningene som begynner å fylle opp spenningsbegeret. Og hvis vi kan jobbe på dette nivået, med disse første spenningene, så lager vi et helt annet grunnlag for hva enn vi ønsker fra hesten senere.

For det er ofte ikke fravær av skumle ting og situasjoner som gjør en hest tryggere sammen med oss – men nærvær av kontakt med oss. Og grunnlaget for kontakt blir nettopp å gi hesten følelsen av å bli sett, hørt og møtt på sine små og subtile signaler.