I min hverdag møter jeg mange hest og menneske-ekvipasjer. Innimellom, så møter jeg på en hest og et menneske som ikke er en så god match. Da har man stort sett to valg.

I min hverdag møter jeg mange hest og menneske-ekvipasjer. Noen er i startgropa av å bli kjent, andre har kjent hverandre lenge, i mange, mange år. Noen er som et gammelt ektepar og har kjørt seg litt fast i mønstre de ikke helt kommer ut av, andre prøver å finne ut av hverandre og relasjonen.

Innimellom, så møter jeg på en hest og et menneske som ikke er en god match. Verken for hesten eller mennesket.

Ofte er eieren svært følelsemessig involvert og det å lufte tanken om at det kanskje ikke er helt rette matchen er som å forsøke å gå over en skikkelig blaut myr uten å bli våt på beina – helt umulig. Du blir våt uansett hvor varsomt du prøver å trå.

Men å nevne dette betyr ikke at det er løsningen, eller sannheten. Det betyr egentlig bare at det også skal være en tanke man kan vurdere i noen situasjoner.

Grunnene til det, handler om flere ting.

For det første er det noen ganger ikke en god match på et ordentlig basalt nivå: Utrygg rytter og veldig utrygg hest for eksempel. Eller veldig uerfaren hestemenneske og ung, uerfaren hest.

Men også dersom man som rytter ønsker mer energi, mer fart, mer respons, men så har man en trofast klippe av en godt voksen hest som egentlig ikke har behov for de største energiutbruddene.

Eller rytter som ønsker en veldig rolig og lydig hest som går stabilt som en sykkel på ridetur, men som har en hest med mye energi, som er våken og tittete og har lyst til å ta høye sprang over små stokker og strekke på de lange beina bortover grusveien så musklene jobber hardt og pulsen øker.

Mange av disse situasjonene er det ofte at mennesket ønsker å endre på hesten. Få hjelp til å få den roligere og ikke så skvetten. Så hesten passer inn i bildet de har av hvordan en fin ridetur skal se ut.

Men det kan jo også hende at en fin ridetur for akkurat denne hesten faktisk hadde vært full fart med lange strekker i øket galopp? Et byks her og et byks der. Kjenne på sine egen kropp når den tar et stort sprang over en stokk. Fart. Energi. Og en naturlig følsomhet og våkenhet ovenfor alle ytre ting.

Kanskje en sånn hest hadde hatt det bedre med et menneske som hadde syntes dette var mer okei? Som faktisk koste seg med all denne våkenheten og energien? Som trivdes med dette? Tenk å være i relasjon med et individ som ønsker å endre de mest grunnleggende sidene i deg? Det kan jo ikke være noen god følelse?

Hvordan hestens lynne og personlighet er avhenger grovt sett av bare to faktorer:

Arv og miljø.

Den ene kan vi jobbe med, den andre kan vi ikke. En del er altså hvem hesten er. Dens natur, dens personlighet, dens måte å prosessere verden på. Det er som det er.

Akkurat som med oss.

Den andre delen er erfaringer, minner, opplevelser, assosiasjoner. Dette kan vi jobbe med.

Så når vi har en hest som ikke er helt rette matchen har vi to valg:

Å selge hest er ikke noe jeg tar lett på. Det er også et valg jeg aldri ville greid å gjøre med mine egne hester. (Så snakk om å være ukongruent der når man lufter denne tanken for andre 😅🙈)

Men likevel – å tviholde på en usunn relasjon som ikke kjennes godt er ikke sikkert er en så god løsning det heller, verken for hest eller menneske.

For hvordan er det egentlig å være i en relasjon hvor man aldri noengang vil bli godtatt som den man egentlig er, dypest sett? Å være i en relasjon hvor man føler den andre hele tiden ønsker en endring i deg, en bedring, at du responderer annerledes enn det du gjør?

Er dette godt?

Så – enten finner man en hest som er en bedre match.

Eller så gjør man endringer i seg selv for å bli rette match for hesten man har.

For meg, med min ene hest, Tres, var det det siste som ble sant.

Vi var egentlig ikke en match made in heaven fra dag en. Vi fungerte litt ulikt. Jeg forsto han ikke alltid og ønsket i starten at han skulle respondere annerledes enn han gjorde. Han var sær og rar og hadde sine rare måter å forstå på, sin egen måte å lære på. Noen ganger hadde han alfor lite energi. Andre ganger altfor mye. Jeg forsto han ikke. Og ville han skulle være en jeg forsto. Som responderte sånn jeg tenkte han burde respondere.

Men gradvis forsto jeg at han aldri ville respondere akkurat sånn som jeg så for meg ville være perfekt. Han var den han var. Han så verden sånn han så verden. Hans hjerne var skrudd sammen sånn den var skrudd sammen, det kunne verken jeg eller noen nye opplevelser endre på. Og hans erfaringer i livet var hans erfaringer.

Men gjennom mange, mange nye felles erfaringer og situasjoner så har vi lært hverandre å kjenne. Og som i enhver god, sterk og trygg relasjon er det også med en god porsjon aksept. Det er klart han skal få være den han er.

I prosessen med å skape denne relasjonen har det vært mye tilpasninger, justeringer og endringer.

Men jeg har ikke endret på han.

Jeg har endret på meg.

Jeg har endret hvordan jeg ser han. Og jeg har tilpasset meg for å være et bedre menneske for han. Forstå han. Kommunisere godt med han.

Det har vært en reise jeg ikke vil være foruten.

Det er ikke sikkert det ene er riktigere å gjøre enn det andre. Det vet man nok bare svaret på selv. Men å løfte temaet fram, se forskjellige sider av det du kjenner på, og kanskje det hesten kjenner på, tror jeg er både sunt og viktig.

Og enten får du tak i hesten som er riktig for deg.

Eller så blir du den som er riktig for hesten du har.

❤️