Hva om vi byttet ut desensitivisering med re-sensitivisering?

Jeg har jobbet mye med desensitivisering i mitt liv med hest. Veldig mye. Og fortsatt kan jeg treffe på hester eller situasjoner hvor dette kan være en viktig og nyttig måte å jobbe med hesten på, for eksempel dersom det er hester som er ordentlig redde for spesifikke saker som er viktig at de skal bli trygge på for å ha det bra i jobben eller hverdagen sin, eller rett og slett hester som er overfølsomme for sensorisk informasjon. Dvs. at de er for følsomme for lyder, lukter, ting de ser osv. Med sånne individer kan de trenge å desensitiviseres, for å kunne ha det litt bedre med seg selv i den verden vi kan tilby dem.

Men for alle andre hester så synes jeg vi mye heller burde rette blikket i den andre retningen – La oss heller fokusere på RE-sensitivisering fremfor desensitivisering!

Viktigheten av å skape respons og opprettholde den sensitiviteten de fleste hester har iboende, i stedet for å desensitivisere denne følsomheten rett ut av dem. Det er dette jeg stadig oftere opplever er utfordringer i relasjon mellom hest og menneske. Denne mangelen på respons og det å opprettholde hestens naturlige energi og sensitivitet.

Ved systematisk desensitivisering til et nivå at hesten ikke lenger reagerer på stimulusen forteller vi samtidig hesten at dens sanser er for mye for oss å romme og for utfordrende for oss å håndtere. Kan du vennligst være litt mindre hest og litt mer (sett inn passende subjekt som ikke reagerer på ting her).

Samtidig vil vi gjerne ha en følsom hest, som hopper når vi sier hopp, traver når vi sier trav. Så lenge den ikke er for reaktiv. For følsom.

Hvorfor er det sånn egentlig?

Jeg tror det er fordi denne følsomheten i hesten er langt mer utfordrende å håndtere for de fleste av oss.

Og hvorfor det?

Kanskje fordi det kommer frem mer energi, mer reaktivitet? Kanskje vi ikke er så vandt med å håndtere akkurat dette. Så vi vet ikke helt hvordan vi skal håndtere det?

Eller kanskje fordi den reaktiviteten i hesten, denne følsomheten som gjør at den reagerer på forskjellig stimulus, dypest sett kanskje trigger følelsen av utrygghet i oss? Det å ikke helt ha kontroll, det å ikke helt vite hva hesten vil kunne gjøre, det å føle at det kommer ut av det blå, eller det å føle at det er så mye reaksjon at vi blir usikre på hva som kan komme til å skje? Dypest handler det kanskje om frykten for å selv bli skadet, eller miste kontrollen over hesten så den skader seg selv eller andre? For hesten er et stort dyr med en rask reaksjonsevne.

Kanskje går det en fin grense der, mellom habituering/tilvenning og desensitivisering? For er det egentlig sånn at vi ønsker oss en mindre sensitiv hest? En desensitivisert hest?

En av mine virkelig store fokusområder med hest har alltid vært miljøtrening. Tilvenning. Trygging. Skape robuste, allsidige hester som er med på mye forskjellig. Og ja, helt klart en hel del desinsitiviering inn i bildet også.

Men nå vil jeg ha hester som reagerer framfor ignorerer. Som bryr seg om ting. Som fester ørene på noe de lurer på. Som er nysgjerrige. Jeg vil ha hester som uttrykker og kommuniserer, og som jeg kan kommunisere tilbake til. En dialog.

Og så vil jeg den skal være trygg nok på meg til å la seg veilede om den trenger det. Trygg nok på meg til at den vet jeg er tilstede og leser dens små signaler, at jeg ser den og lytter til den og at den kan kommunisere noe om sin utrygghet til meg, og at jeg er tilstede nok til å oppfatte dette, og at den lar meg veilede og guide dersom situasjonen krever det.

Men desensitivisert for hjelpere eller andre skumle greier trenger hesten ikke lenger å være.

Ta posepisken for eksempel, som er et verktøy jeg veldig ofte bruker for både sensitivisering og energiforsterkning – den mente jeg tidligere at hesten ikke skulle bry seg om i det hele tatt, dersom mitt kroppsspråk og min intensjon var helt avslappet. Men – dersom jeg endret min energi og intensjon, så skulle hesten umiddelbart forstå at nå var denne posepisken en forsterker for mitt ønske om mer energi, mer respons, mer sensitivitet.

Helt til jeg begynte å innse hvor urimelig komplisert jeg egentlig gjorde det for hesten med denne tankegangen.

Joda, tanken er fin den. Det er klart hesten skal sanse din energi og intensjon og at dette skal være rettledende. Men hvorfor gjøre det så komplisert for hesten egentlig? I det ene øyeblikket skal den ikke respondere på posepisken i det hele tatt. Behandle den som luft, ignorere den totalt. Og i det neste øyeblikket, dersom min intensjon endrer seg, så skal den respondere vikende på den som en forsterker av min energi og intensjon?

Skal du ro dette i land rent praktisk skal du ha en veldig, veldig god kontroll over deg selv, din egen energi, intensjon og kroppsspråk. De færreste av oss har denne kontrollen i de situasjonene hvor vi virkelig trenger det.

Jo mer jeg har tenkt over akkurat dette, jo mer pompøst følte jeg det ble. Så jeg la fra meg hele desensitiviseringen. Og fokuserte mer på re-sensitiviseringen. Det har jeg ikke angret på.

Å jobbe med re-sensitivisering handler om å skape respons fra hesten. På våre små signaler, på vår energi og intensjon og på våre forsterkere. Dette er enormt viktige verktøy å ta med seg videre inn i trening og samspill.

Men å erstatte desensitivisering med resensitivisering kommer med en skikkelig hake, som kan oppsummeres i to ord:

Kunnskap og forståelse.

For det krever naturlig nok langt mer kunnskap å håndtere en sensitiv eller re-sensitivisert hest fremfor en desensitivisert hest.

Det krever mer forståelse, mer tilstedeværelse, mer empati, mer kompetanse og mye mer evnen til å være i forkant, når man håndterer hester som er responsive, reaktive, følsomme, nysgjerrige, skvetne, váre, våkne og sansende.

Uten nok kunnskap, tilstedeværelse og forståelse for hesten og responsen og hva som skjer før det som skjer skjer, vil en slik følsomhet i hester kunne skremme. Det vil kunne gjøre at man blir utrygg og redd. Kanskje er desensitivisering helt rett da – for menneskets følelse av trygghet og kontroll. Men da er det viktig å huske på at desensitiviseringen ikke lenger gjøres for hesten.

Men det fine er at kunnskap, tilstedeværelse og forståelse for hesten og responsen og hva som skjer før det som skjer skjer, er noe alle, absolutt alle kan lære seg eller bli bedre på.

Og jo bedre du blir, jo tryggere blir du på hva du ser. Og jo tryggere du blir på hva du ser, jo klarere vil det bli for deg at den energien du ser i hesten, den følsomheten og reaktiviteten – den er ikke farlig i det hele tatt. Det er en viktig del av det å være hest. Å omfavne dette, forstå dette – det endrer alt.

Og dersom du kommer dit – så tror jeg ikke du vil ha det samme behovet for desensitivisering som tidligere.

💚