Effekten av et nervøst menneske
Hvordan påvirkes hesten av å håndteres av et menneske som er nervøs? Og motsatt – hvordan kan hesten påvirkes av et menneske som er trygg og i balanse? Et svensk studie gjorde interessante funn rundt akkurat dette.
Forrige uke hadde jeg eksamen. Den skulle holdes i et helt annet lokale, langt fra campus. Jeg hadde aldri vært i rommet tidligere. Da jeg satte meg ned foran datamaskinen, så jeg på innloggingen som sto på skjermen. Det sto «guest» med store bokstaver, og under var det et felt man skulle taste inn passord. Jeg gjorde ikke det, i stedet trykket jeg bare på login, og kom på overraskende vis inn uten passord.
Omtrent da jeg forsøkte å komme meg på nett og logge inn der, kom angsten. Det sto at jeg måtte åpne eksamen i en «safe exam browser». Tankene begynte å gå i rekordfart. Selvfølgelig! Jeg skulle ha logget inn med passord og eget brukernavn. Nå var jeg logget inn som gjest, og kom ikke inn på riktig server. Jeg hadde gjort noe helt feil!
Jeg prøvde å logge meg ut, stenge ned maskinen, men fant ingen av-knapp. Pulsen økte, jo nærmere 9 klokken ble.
Til slutt rakte jeg opp hånden, superstresset over at jeg ikke fikk det til, verken å logge på eller logge av. Jeg kjente jeg ble varm, musklene spente seg og hjertet dunket.
Da kom det en mann med lyst grått hår og mørkeblå genser bort til meg. Jeg stotret fram en brokete forklaring på problemene jeg hadde. Han sto bare der, og så sa han, mykt og rolig:
«Dette kommer til å gå helt fint. Først trykker du her.»
Han lente seg fram og pekte på skjermen.
Jeg kjente hvordan pulsen min umiddelbart senket seg. Han var så rolig. En ting var at han snakket rolig, men kroppsspråket hans, og hele han var så utrolig jordet. Det var som om alt ved ham visste at alt kom til å ordne seg, at dette ikke var noe problem, og at jeg bare kunne slappe helt av.
Han sa ikke så mye mer, bare pekte og nikket når jeg trykket der jeg skulle på skjermen. Likevel var det som om nervesystemene våre hadde en samtale.
I den situasjonen, der jeg ikke var i stand til å regulere meg selv ned, regulerte han meg. Han dempet med, roet meg, og hjalp meg, helt ubevisst, til å finne tilbake til en, normal puls og en ro i kroppen. Jeg kjente det så utrolig godt, og jeg sa det til ham.
Da smilte han bare lurt. Han var pensjonist og hadde hatt mange runder i eksamenslokaler som dette, hvor han passet på og hjalp stressede studenter med å logge inn på riktig måte før eksamen startet. Erfaringene hans og roen han hadde i situasjonen, gjorde at jeg mentalt og fysisk falt til ro, lenge før alt var fikset.
Selvfølgelig løste alt seg, og jeg fikk logget meg på og tatt eksamen akkurat sånn som jeg skulle. I ettertid tenkte jeg på hvor lett han kunne påvirke meg. Fordi han selv var så trygg, så jordet og så avslappet i situasjonen, roet han meg og mitt nervesystem også. Men tenk hvis han hadde vært det motsatte? Tenk hvis jeg hadde plukket opp at han var usikker, utrygg og selv hadde skyhøy puls? Da ville han ikke ha klart å regulere meg ned, og han ville sannsynligvis ha forsterket min egen aktivering.
Jeg husker også en annen situasjon hvor Tres skulle være med på en reklameshoot for en hotellkjede i Rosendal. Det var en annen rytter som skulle ri ham, mens jeg var bakkemannskap. Jeg husker en situasjon hvor jeg skulle skifte hodelag på ham, og at vi hadde litt dårlig tid. Jeg stresset meg opp, fordi jeg visste at Tres på den tiden noen ganger kunne lukke igjen munnen for raskt, før bittet var ute av munnen hans, og at dette kunne gjøre ham engstelig, sånn at han ikke turde å åpne munnen igjen. Selvfølgelig skjedde dette i denne stressede situasjonen, og Tres skjøv hodet til værs og lukket munnen igjen, mens bittet fortsatt var i munnen hans. Jeg kjente pulsen øke og ante plutselig ikke hva jeg skulle gjøre.
Da kom det en annen hestekar som var på settet, bort til oss. Han var både erfaren og kjente Tres fra tidligere. Han overtok rolig hodelaget uten å si et ord, og han sto der med en upåvirket puls og en ro og trygghet som jeg selv hadde mistet i situasjonen. Det var som om Tres kjente dette umiddelbart. Han slappet mer av, senket hodet og åpnet munnen så bittet falt ut av munnen hans. Hestekaren ga hodelaget til meg og gikk vekk uten å si noe.
Jeg husker fortsatt følelsen av roen han hadde med seg inn i situasjonen, der jeg selv var nokså frynsete. For Tres tror jeg det må ha vært å navigere i et område hvor alle mennesker var farget røde, mens denne karen lyste opp som en grønn farge og skilte seg ut med sin ro og stødighet. Det er fortsatt en situasjon jeg tenker tilbake til, og noe jeg prøver å huske i ulike situasjoner der jeg kanskje er den som kan være denne stødige og trygge energien som hesten leter etter.
I 2009 ble det gjort en studie i Sverige der totalt 27 hester ble leid og ridd av totalt 37 mennesker, mens både pulsen til hester og mennesker ble målt (Keeling et al., 2009).
Studiet ble gjort i en innendørs arena. Hestene var hobbyhester og menneskene var alle kvinner, med unntak av to menn. Hver hest-menneske-kombinasjon skulle skritte fra punkt A til punkt B fire ganger, men den fjerde gangen de skulle gå fra A til B, ble deltakerne fortalt at en paraply ville åpne seg like før de kom til B.
Paraplyen ble ikke åpnet, så det var ingenting annerledes som skjedde når deltakeren leide hesten fra A til B den siste runden. Likevel ble det målt en økt puls både i mennesket som leide/red hesten og i hesten.
Disse resultatene indikerer at analysen av å måle pulsen likt hos både hester og mennesker under ulike situasjoner kan være et nyttig verktøy for å videre utforske hest-menneske-interaksjonen.
Personlig tror jeg at alle hester sanser alt i oss, uansett om de gir uttrykk for det på en så konkret måte som i dette studiet, eller ikke. Men selv om de har evne til å sanse hva som foregår i oss, tror jeg hvordan de responderer på disse sansningene, eller om de responderer på dem i det hele tatt, kan variere i stor grad og være påvirket av mange ting, slik som grad av følsomhet, tidligere erfaringer, hestens relasjon til mennesket og hvor godt hesten kjenner mennesket, den faktiske situasjonen mm.
Noen hester tror jeg har lært seg å ignorere alle de ulike sansningene de får fra oss, fordi de har erfart at dette ikke har noen spesifikk betydning for dem. Jeg tror hester som omgås mye ulike mennesker, for eksempel ulike rideskolehester og hester som kanskje brukes i fysioterapi og psykoterapi, ofte sanser mye mer fra menneskene enn det de kanskje speiler eller responderer på. Men jeg tror også mange, særlig veldig følsomme hester, ikke har noe slags filter, og plukker opp, og responderer på, alt de kjenner som oppleves viktig. Disse hestene tror jeg særlig trenger mennesker som kan hjelpe dem med å finne ro ved å selv være stødige og trygge i ulike situasjoner.
På den annen side tror jeg ofte at mange hester responderer på vårt frynsete nervesystem ved å selv tilby den roen, stødigheten og likevekten som de sanser at vi mangler, især hvis det er hester som er trygge i situasjonen og i hest-menneske-relasjonen. Med andre ord er det snakk om et ganske dynamisk samspill!
Kanskje noen tenker at det er nedslående nyheter, det denne svenske studien kom fram til? Men hva hvis vi heller ser litt annerledes på det: Tenk på hvordan vi kan bruke dette som et verktøy til å hjelpe hesten med å finne en ro og bli tryggere, bare ved å jobbe med at vi selv er jordet og trygge selv aller først? Da kan vi faktisk gjøre masse arbeid som kommer hesten til gode, bare ved å jobbe med å forstå hvordan vi kan regulere oss selv bedre.
Det betyr at hvis vi kan klare å forstå litt mer av oss selv, bli mer bevisst vårt på eget kroppsspråk og vår egen pust, så skaper vi samtidig verktøy som vil kunne hjelpe hesten med å justere seg. Det at vi kan ha denne effekten på hester tenker jeg ikke er nedslående på noe vis, men spennende, utfordrende og ganske enkelt helt fantastisk!
Keeling, L. J., Jonare, L. & Lanneborn, L. (2009). Investigating horse–human interactions: The effect of a nervous human. The Veterinary Journal, 181(1), 70-71. https://doi.org/https://doi.org/10.1016/j.tvjl.2009.03.013
Jeg har skrevet bok!
I denne nye boka finner en rekke historier om samspill mellom hester og mennesker, som kanskje vil åpne opp for en annen forståelse av hestens atferd og responser, og gi rom for refleksjon rundt alt det hesten oppfatter ved oss, som vi ofte ikke er klar over selv.
Boka kan forhåndsbestilles nå, og er tilgjengelig fysisk fra slutten av november!
Dette er veldig gjenkjennbart og noe jeg har tenkt mye på. Hvis jeg er stressa, har mye i hodet og kroppen ubevisst er spent så får jeg en hest som er småskvetten og på vakt. Er jeg rolig og jordet så har jeg en dønn rolig hest. Det pussige er at jeg har hatt med et par ferske ryttere på tur på den ene hesten den siste tiden. Den ene er ei 9 år gammel jente som hadde livets første ridetur uten leier, mens jeg red på den andre. Jeg bestemte meg for å stole på hestene. De er jo veldig greie begge to, men som sagt så kan de være nervøse hvis jeg er stresset. Og jeg vil jo tro det kilte i magen på den lille jenta over å få ri på egenhånd på tur for første gang. Men jeg var bevisst på å være veldig rolig og så for meg at det bare kunne gå godt. Begge hestene satte på et helt eget gir og det ble en kjempefin opplevelse for den lille jenta! Da blir jeg så stolt over dem! Hadde med søsteren min på tur på den samme hesten.
Hun har ikke ridd på tur på 20 år, red mye i ungdommen, men veldig rusten nå. Det samme skjedde her. Hesten tok totalt ansvar. Skvatt ikke over en eneste ting. Stod helt stille og tålmodig da vi stoppet og pratet med noen (ikke alltid hun gjør det med oss). Jeg tror jo jeg er tryggheten for hestene, den som tar ansvar for dem osv. Så hvis jeg er stressa/nervøs, så blir det mye verre for dem enn om de har en ny rytter som er nervøs. Veldig merkelig hvordan de endrer personlighet og «tar ansvar» i en situasjon, men krever full støtte og jording fra min side.
[…] begynnelsen av uka delte jeg et blogginnlegg om hvordan vi påvirker hverandres nervesystem. Jeg refererte til en forskningsartikkel som også viste til at dette kanskje kan være tilfelle […]