Denne vinteren har det vært en endring i ridningen min. Jeg har ikke hatt samme ønske om å trene spesifikt mot noe som helst. Jeg har bare hatt lyst til å ri for å være sammen med hestene mine. Jeg har mest ridd på tur. Korte og lange turer. Noen med masse tempo, og andre barbak uten at vi har bevegd oss mange meter fra gården i det hele tatt. Turene har endret seg litt, de også. Det har ikke vært det stadige maset om bevegelse, eller å komme seg et spesifikt sted, eller en spesifik løype, hvor eneste stoppepause er når vi kommer tilbake til gården igjen.

Denne vinteren har vi ofte stoppet opp hvis de har ytret ønske om det, og så har vi stått og sett. Sett og sett og sett. Det er som om de har, hvis de får sjansen, et enormt behov for å observere. Øyeblikket de er i og alt de sanser av lukter og lyder og følelser. Alt de ser av små bevegelser i det fjerne.

Noen ganger lager jeg meg en plan om hvor vi kan stoppe sånn opp. Planlegger en såkalt timeout på tur – Gjerne der jeg tenker at det er god utsikt og det kan være fint for oss alle å bare stå og betrakte dalen, terrenget og ting som skjer. Men da stopper gjerne hestene synkront femti meter før, med en diger klynge trær foran seg. Jeg forstår ikke logikken i deres valg. Helt til jeg husker på at det ikke nødvendigvis er noen logikk i deres valg. I hvert fall ikke samme logikk som min.

Hver gang de stopper litt sånn brått opp, så er det alltid noe.

Hvis jeg evner å bli værende i dette øyeblikket sammen med dem, så åpenbarer det seg alltid til slutt. En katt som smyger seg mellom trærne nedenfor veien. Et menneske, gjemt langt inne i skogen, som står helt stille i et forsøk på å ikke bli gjenkjent. Lyden av ski, langt der oppe i åssiden. En løs hund. Barnerop. Det er alltid noe. Ofte sanser jeg det ikke før lenge etter at de har stoppet opp.

Det er noe som har skjedd når vi har gjort litt sånn på turene. Det er som om der de er, er der de vil være. De har ingen stress i noen spesifikk retning. Noen ganger, hvis vi er på vei hjem og jeg gir de full frihet til hvor de skal gå i terrenget hjem, så beveger de seg rundt omkring. Lukter. Lytter. Sanser. I går snudde de og gikk like rolige motsatte vei, som om de fint kunne ta en tur til. Eller – som om det vi var på egentlig ikke var en tur med samme start og samme mål, men heller at vi bare var akkurat der vi var. Som om hjemme var akkurat der. Eller der. Eller der.

Det som kjennetegner en sånn følelse i dem, er når de er veldig tilstede, og ikke holder på noen spenninger. Det er lett å kjenne forskjellen, hvis man tar seg tid til å kjenne etter. Da vi travet oppover langs gangveien ved siden av riksveien i går for eksempel, kjente jeg spenningene deres, alle disse små stressorene som samlet seg opp, godt. De var spreke og det var et nytt sted. Det var mye for dem å forholde seg til, og jeg ba dem holde en jevn hastighet. Vi travet rolig et langt stykke, de prustet ut og slapp mange av spenningene sine ut underveis. Men det var ikke før gangveien tok en liten sving vekk fra riksveien, og det ble stille rundt oss, at de faktisk slapp ut alle spenningene sine; prustet ut og ristet seg, smattet og klødde seg.

I dag, da vi var på vei hjem fra tur og hadde ridd ned en bratt bakke, kom vi til starten på en hogstflate. Der stien snodde seg langs toppen av flata, stoppet hestene og så ut over flata. Det var ettermiddag og allerede begynt å skumre. Jeg hadde ingenting jeg måtte rekke, så jeg tenkte vi fint kunne stå der litt til de hadde orientert seg ferdig.

Lenge sto de sånn, helt urørlige. Jeg kjente etterhvert at min egen hjerne lurte på om vi ikke skulle gå videre snart. Målet om hjemme begynte å forme seg som et bilde, en søken. Noe annet der fremme vi skulle til, måtte til. Noe å strebe mot. Likevel overså jeg hjernens forsøk på å rive meg ut av øyeblikket og videre til neste gjøremål. Jeg ble værende sammen med hestene, forsøkte å se øyeblikket slik som de så det, høre det de hørte, sanse det de sanset, og sette meg inn i hvordan de oppfattet øyeblikket. En ro bredte seg. Det var som om dette behovet slapp taket. Det var helt greit å bare være der. Det var ingenting vi måtte rekke.

Da kjente jeg Tres løfte opp et bakbein og hvile det. Det samme gjorde Shilo.

Så sto vi der da; midt på en sti, i skumringen, på vei hjem fra ridetur.

Og der vi var, var akkurat der vi ønsket å være.

❤️