Illustrasjonsfoto: Dølahest på bruksprøve på Starum, ca. 10 år siden.
Oppdragshestens nye hjem
For mange år siden var jeg hos en dame som hadde kjøpt seg en pensjonert kjørehest. Hesten hadde gått mange ulike oppdrag med vogn i sitt liv, med en erfaren kusk ved tømmene. Likevel hadde damen store kommunikajsonsutfordringer med sin nye hest.
Nå sto den pensjonerte kjørehesten på en stor ridebane på sitt nye hjem. Damen som hadde kjøpt hesten var erfaren, men slet litt med kommunikasjonen dem imellom. Hun visste det var en godt trent hest, men det virket ikke som om hesten forsto måten hun forsøkte å kommunisere med ham på, verken når hun skulle longere eller jobbe han fra bakken.
Da jeg så på dem i aksjon var det ingen lyder fra damen. Hun forsøkte etter beste evne å bruke sin egen energi og kroppsspråk for å kommunisere med hesten, slik hun selv hadde mest erfaring med. Hesten så ut som et stort spørsmålstegn – som om han aldri hadde vært longert før.
«Bruker du ingen lyder?» spurte jeg damen. Hun ristet på hodet. Hun kom fra en bakgrunn hvor det ikke var ord, men kroppsspråk, som skulle være den viktigste kommunikasjonsflyten mellom henne og hesten.
Utfordringen var bare at den nye hesten hennes kom fra en helt annen bakgrunn.
Jeg var nesten helt sikker på at den pensjonerte oppdragshesten kunne langt flere lyder og stemmesignaler enn hunden min.
Det ble derfor ingen time hvor jeg viste henne alle måter jeg tenke kunne være hensiktsmessig at de kommuniserte på, eller hvordan hun skulle lære hesten å bli longert. Eller lage klarere rammer og være tydeligere med hensikten sin. I stedet foreslo jeg at hun fant fram penn og papir og tok en telefon til tidligere eier, og at hun skrev ned, pugget og lærte seg alle de forskjellige lydene og stemmekommandoene den pensjonerte oppdragshesten hadde lært seg gjennom et langt «yrkesliv».
«Jeg er sikker på at tidligere eier bare blir glad for at du er interessert i å videreføre dette», sa jeg.
Det ble han også. Rørt nesten, over denne nye eieren som hadde overtatt en av oppdragshestene hans og som ville bruke tid på å lære seg språket han og hesten hadde utviklet gjennom mange år sammen.
Og visst hadde han en lang liste over forskjellige ord og lyder som han og hesten hadde brukt gjennom mange delte arbeidstimer. Lyder som den nye eieren sannsynligvis aldri ville funnet ut av, hvis hun ikke hadde sjekket opp. Lyder som var godt etablert som signaler, som hesten forsto betydningen av og som hesten følte en trygghet over å høre igjen.
Etter samtale med den gamle eieren, gikk damen med en lapp i lomma hver gang hun skulle ut til hesten. På lappen sto alle lydene hesten kunne nedskrevet. Den pensjonerte oppdragshesten kunne alt den nye eieren ønsket å be den om og litt til – både i longe, på bakken og foran vogna. Utfordringen var bare at den hadde lært et helt annet signalsystem. Når den nye eieren brukte litt tid på å lære seg dette signalsystemet, fremfor å lene seg kun på egen erfaring, blomstret kommunikasjonen – både til glede for den nye eieren og den erfarne og godt utdannede kjørehesten.
❤️
Legg igjen en kommentar