Hun skulle longere hesten sin på utebanen. Flere av jentene i stallen sto og så på henne. Litt sånn himlende med øynene, følte hun. Som om de tenkte: «Herregud, hun har jo ikke kontroll på hesten. Den gjør akkurat som den vil.» Hun var helt sikker på at det var dette de tenkte.

Hun ble varm innvendig og kjente en frustrasjon over hesten som danset rundt henne, men ikke ville trave i longen. Hvorfor kunne han ikke bare oppføre seg? Stemte det de andre tenkte, at hesten bare gjorde som den ville rundt henne? At den ikke gadd å høre på henne?

Dagen etter bestemte hun seg. Hun skulle bli strengere nå, og sette hesten på plass. Den skulle ikke få lov til å oppføre seg sånn lenger.

De var ikke der da, for å se på henne. Men hun følte blikkene deres likevel. Nedlatende og overbærende, en blanding av overraskelse over at hun ikke klarte å få hesten rundt seg i longen, og oppgitthet over at hun ikke tok tak i det.

Men nå tok hun tak i det. Hun var strengere. Det knøt seg i magen. Hvis hun skulle bli strengere, måtte hun bli sint, og når hun ble sint, sperret hesten opp øynene og stanset all bevegelse. Den, som nettopp hadde dundret rundt henne som et helt eget fyrverkeri.

Det var noe som ikke stemte. Som om hesten ikke helt forsto hvorfor hun plutselig endret seg, og hva alle disse følelsene som dukket opp i henne handlet om. Hun skjønte det ikke selv, heller.

Etter hvert som sinnet la seg, ble ansiktene til de som hadde sett på henne, uklare. De sto ikke lenger og så på henne. Hun innså at hun var helt alene med hesten, følelsene og tankene sine.

Sakte la hun pisken ned på bakken og tørket tårene som rant. Hun gikk bort til hesten. Strøk den på halsen. Hesten pustet ut og senket nakken.

Han var glad for å ha henne tilbake igjen.