Ventetid på fjelltur i Romsdalen.

En av de viktigste atferdene enhver hester bør lære

For noen år siden spurte jeg en kompis som var hovslager om hva han mente var den største utfordringer i yrket hans når det gjaldt hestene. Jeg trodde han ville svare at det for eksempel var hester som ikke var trent til å løfte beina, eller som ikke var tilvendt det å få banket inn sømmene. Men svaret hans var noe ganske annet.

Etter litt tenketid innså jeg at svaret hans egentlig var en av de aller viktigste atferdene enhver hest bør lære seg. Men også en av de vanskeligste.

Han svarte at den største utfordringen var at så mange hester ikke var komfortable med å vente.

Han argumenterte med at hestene ofte var rolige og komfortable med at han løftet bein og trimmet, men så var det som om det foregikk en intern nedtelling i hesten, og når det hadde gått en viss tid, kanskje den tiden eieren normalt brukte på å løfte opp beinet til hesten, begynte mange hester å bli rastløse.

Svaret hans var interessant og ga veldig mening. Hvis du har hund har du helt sikkert hørt om konseptet ro-trening. Det legges inn i de fleste typer hundetreningsprogrammer og er en viktig del av dette.

Men hvorfor er ikke denne treningen mer normalisert når vi snakker om hester?

 

Hvorfor bruker vi ikke mer tid på ro-trening med hester, sånn vi gjør med hunder?

Ro-trening, venting, stå stille, ikke gjøre noe gjøre noe som helst. Dette er atferder som er blant de mest utfordrende atferdene for veldig mange hester å utføre i dag. Ikke fordi atferdene er vanskelige i seg selv. Vi har sikkert alle sett hvor lett det er for de fleste hester å stå stille uten å gjøre noe som helst når de er ute i paddocken sin. Men i samspill med oss er dette utfordrende atferder for veldig mange hester.

Hvorfor er det egentlig sånn?

Personlig tror jeg svaret er todelt.

På den ene siden blir det en konsekvens av livene de fleste av oss lever. Vi blir bombardert av forskjellig type stimuli til enhver tid, vi har overfulle kalendere, aldri et øyeblikk som ikke allerede er planlagt lang tid i forveien eller fylt opp av gjøremål. Det er gjemt umiddelbare forsterkere i enhver situasjon (det plinger i mobilen din, du kikker bort og der ligger en melding å venter på å bli lest, for eksempel), og vi er blitt så vant med å få så mange av våre behov umiddelbart tilfredsstilt. Hvis vi havner i situasjoner hvor vi ikke har noe å gjøre, sysselsetter vi oss selv; Drar frem mobilen, setter på en podcast, skrur på TVen, radioen, tar frem boka osv. Unger kjøres fra den ene aktiviteten til den andre. En non–stop flyt av gjøremål.

Med andre ord bringer vi med oss en form en form for kontinuerlig aktivering når vi kommer til stallen, og ut til hesten. Og når vi først er i stallen, fortsetter sysselsettingen. Vi skal stort sett møkke og vi skal ordne fôr, vi skal hente hesten i luftegården. Vi skal børste. Vi skal ta på utstyr. Vi skal leie hit. Eller ri dit. En time på banen. Få undervisning. Kjøre en tur. Gi mat. Stelle osv. Denne kontinuerlige aktiveringen tar vi med oss inn i samværet med et dyr som i utgangspunktet ikke har noe problemer med verken å vente, stå stille eller ikke gjøre noe som helst.

Alltid noe som skjer. Aldri et øyeblikk strippet for store mengder stimuli.

Samtidig lurer vi på hvorfor hesten er rastløs. Masete. Ikke klarer å vente. Når lærer vi noen gang hesten om å vente bevisst og over tid i hverdagen? Og hvor mye tid i hverdagen bruker vi på å gjøre ingenting sammen med hesten?

Med andre ord har hesten en læringshistorikk med og rundt oss mennesker som tilsier at noe skal skje til enhver tid, ethvert øyeblikk. Som dyr er hesten designet for å få med seg små mønstre og plukke opp endringer og foranledninger.

Hvorfor skal den stå avslappet og vente, når den vet at om femten sekunder kommer du tilbake, løsner den fra stallveggen og leier den ut av stallen for å stige på?

 

På den annen side jobber vi sjeldent bevisst med dette, denne ventingen og denne ro-treningen. Vi legger sjeldent inn å stå stille på en ridebane ved siden av hesten uten å gjøre noe som helst. Vi legger sjeldent inn at etter en ridetur så skjer det ingenting den neste halvtimen. Vi legger sjeldent inn at vi rir på tur og tar en times pause i skogen hvor vi bare lar hesten gresse. Eller bare lar hesten stå og vente uten en oppgave.

På mine kurs er det å stå stille uten å gjøre noe som helst den vanskeligste oppgaven for både to- og firbeinte. Men kanskje også viktigste.

Vi forsterker det vi gjentar, og det vi generelt gjentar under hver eneste interaksjon med hesten, er at noe alltid skal skje i samvær med oss.

Hesten som art har ingen problemer med å vente. Den briljerer i ro-trening i fravær av mennesker. Men i nærvær av mennesker er dette noe av det mest krevende for hesten – og for oss. Vente, stå stille og ikke gjøre noen ting, over tid, er kanskje en av de aller viktigste atferdene vi kan lære enhver hest. Det vil komme til nytte for oss og hesten i veldig mange forskjellige situasjoner.

Men først må vi kanskje lære å tåle det selv.

❤️

 

Del: