Jeg jobbet en periode hos en cuttingtrener i USA som hadde mange hester i trening og drev aktivt i sporten. Han var velmerittert og jobbet hardt, hver eneste dag fra morgen til kveld, for å forberede hester til de mest viktige og inntektsbringende konkurransene.

Selv om jeg hadde jobbet for flere trenere som konkurrerte på høyt nivå i forskjellige westerngrener der borte, hadde jeg aldri vært noen utpreget konkurranserytter selv. Jeg var ikke det da jeg jobbet for denne treneren heller, men jo mer delaktig jeg ble i livet deres, livsstilen og konkurransene vi reiste på, jo mer påvirket ble jeg. Det vokste fram en liten drøm om hvordan det ville føles å være en så god trener/rytter at man kunne ta ordentlig del i dette, og vise fram atletiske, lydhøre og flotte hester på konkurransebanen foran publikum og dommere – og ikke alltid bare være den som tok vare på hestene før og etter.

En ettermiddag, ikke lenge før det store Futurityet, skjedde det noe som endret alt. Det idylliske bildet jeg hadde, og denne gryende drømmen, brast i tusen knas mens jeg leide rundt på Haida-hingsten og tørket bort tårene.