Jeg hadde akkurat satt meg i salen, klar for en lang ridetur i vinterværet. Lørdag, god tid, sola som fortsatt burde stråle på deler av ruta jeg planla.

Men først gjorde jeg ingenting. Jeg satte meg i salen, og pustet ut. Tres tok noen steg fram, slik han hadde begynt med. Han så på det at jeg satte meg i salen som første signal om å gå. Det hadde jeg ubevisst lært ham den siste tiden. Jeg hadde vært slepphendt der. Ofte var jeg klar når han tenkte på å gå, så da gikk vi bare.

Nå hadde jeg innsett at det hadde blitt et forsignal for han, og at jeg mått endre på dette. Først ved å endre min egen energi. Slappe mye mer av enn det jeg gjorde. Når du vet at hesten kommer til å gå spenner du deg automatisk, jeg kjente jo det. Jeg måtte bryte dette mønsteret med å gå i vei straks jeg satte meg i salen, ved å heller bare bli sittende stille.

Så jeg satt der i salen noen minutter, før vi skulle begi oss avgårde.

Mens jeg satt der kjente jeg kroppen til Tres spenne seg. Han løftet hodet og snudde på det for å se bak seg. Jeg kjente hjerteslagene hans bli raskere og sterkere, selv gjennom westernsalen og den tjukke paden. Jeg lot ham snu hele kroppen sin når han ba om det. Det var tydeligvis noe oppi skogen som han kunne høre eller sanse, men ikke jeg.

Hjertet hans slo raskt og han gjorde fra seg. Så bråbestemte han seg for at det var best å gå, komme seg bort fra trusselen i skogen. Da ba jeg ham om å bli stående, selv om han hadde mest lyst til å gå. I stedet for å ta med seg stresset de første meterne av turen vår, tenkte jeg at vi i hvert fall kunne bli stående til han skjønte hva det var der oppe i skogen, sånn at han fikk regulert seg litt ned før vi gikk ut på tur.

Kroppen hans var stiv og spent og han stirret opp i skogen. Jeg hørte ingenting. Så ingenting. Men jeg visste at det sannsynligvis var noe der. Det måtte det jo være?

Tres sto som stiv som en statue, lenge. Bæsjet en gang til. Hjertet fortsatte å slå. Det var som om han ikke pustet. Han orienterte seg. Alle sansene var maksimalt skjerpet og rettet mot det som var i skogen.

Lydløst kom det etterhvert to rådyr ut mellom de tykke trestammene på høyre side av det åpne området. Tres skiftet fokus over på dem i et halv sekund. Jeg selv pustet ut og slappet mer av. Aha. Nå skjønte jeg hva han hadde sanset. Jeg strøk han på nakken. «Det var bare to rådyr,» sa jeg høyt, dels til Tres, og dels til meg.

Men Tres var fortsatt like spent. Han kastet bare et halvt blikk på rådyrene som travet over den åpne flata. Det så ut som om de var på vei vekk fra noe. Tres virket helt uaffisert av dem, som om han hadde visst om dem hele tiden.

Det var ikke rådyrene som gjorde Tres anspent. Det var noe annet der oppe i skogen.

Lenge sto vi sånn, helt til jeg hørte lyden av noe som gikk gjennom skaren på den gamle snøen. Så fikk jeg øye på en mannskikkelse mellom trærne, langt der oppe. Hjerteslagene til Tres ble langsommere. Han senket hodet noen centimeter. Han holdt fortsatt fokus på de to menneskene som kavet i snøen der oppe mellom trærne. Jeg trakk pusten inn, slapp den ubevisst ut i et langt sukk.

Så pustet Tres ut og kikket rundt seg, som om det som hadde skremt han for fem minutter siden, egentlig var helt uvesentlig nå. Hjerteslagene gikk raskt gått tilbake til normal rytme. Han tok et stort innpust og prustet ut, satte frem høyre frambein og klødde sidene av hodet på det, og så spurte han om jeg var klar snart, så vi kunne komme oss ut på tur.

❤️