For mange år siden var jeg hos en nydelig dame som hadde store utfordringer med denne avstanden mellom seg og hesten. Hun følte det som at uansett hva hun gjorde, så brydde ikke hesten seg noe om det i det hele tatt. Han brøytet seg vei med skulderen og sto gjerne så tett på henne som han klarte. Det var en snill, trygg og trivelig hest.

Mens jeg sto der og pratet med denne damen, opplevde jeg at hun sto akkurat et par steg nærmere meg enn det jeg var helt komfortabel med sammen med et menneske jeg nettopp hadde møtt. Det var som om hun ikke sanset overgangen mellom hvor dette «rommet» rundt henne stoppet, og hvor mitt begynte.

Jeg gikk høflig et steg tilbake for å skape mer plass mellom oss. Da tok damen et steg fram. Jeg gikk enda et steg tilbake for å skape mer plass mellom oss. Da tok damen to steg fram, og sto enda tettere på meg.

Jeg kjente hjertet slå fortere. Det var litt ubehagelig. Hva skulle jeg gjøre? Sånn jeg så det, hadde jeg tre valg:

1. Skape meg mer plass ved å flytte på henne (altså stoppe opp og konfrontere damen med at hun sto litt vel nære)
2. Avfinne meg med situasjonen (svelge denne «kamelen» og bare godta at det var sånn det var, selv om det var litt ukomfortabelt)
3. Skape meg mer plass ved å flytte meg selv (altså bevege meg litt lenger bort fra damen).

På mange måter befant jeg meg i en klassisk situasjon som jeg tror veldig mange av hestene våre ofte befinner seg i, uten at vi egentlig er klar over det.

Heldigvis hadde jeg språket som verktøy og behøvde ikke legge på ørene eller vise tenner for å be damen bevege seg litt vekk.

Jeg valgte til slutt alternativ 3 og gikk over en liten grøft ved siden av veien der vi sto og pratet. Da fulgte ikke damen etter. Jeg pustet ut, som om det bokstavelig talt var mer plass til å puste nå.

Hadde denne damen vært hest hadde jeg sagt i fra om dette med en eneste gang.

Eller – det er ikke helt sant.

Hadde denne damen vært hest, så hadde hun sanset dette med en eneste gang. Det var en stor forskjell. Jeg erfarte ofte at hester hadde denne intuitive evnen til å sanse hva individene rundt seg hadde behov for av plass. Med mennesker opplevde jeg ofte at dette ikke alltid falt så naturlig. Jeg hadde dessuten lært meg å trå ganske varsomt rundt dette sårbare temaet med grenser, som kunne bringe til overfalte mange ting fra menneskets liv som ikke bare handlet om hester. Det var helt klart noe som var viktig adressere videre ut i timen, men kanskje ikke etter bare to minutters prat.

Etter hvert fikk jeg møte og håndtere hesten hennes, en stor og røslig kar som hadde god tid, men som samtidig syntes enkelte ting, slik som trillebårer med litt store hjul, kunne være skumle. Jeg hadde laget meg en idé om hvordan det ville være å håndtere denne hesten, basert på fortellingene til eieren. Disse antakelsene viste seg å være helt feil.

Hesten fantes ikke pågående på noe vis. Han var oppmerksom og tilstedeværende, og han sanset dette feltet mitt fra første sekund. Han følte umiddelbart behovet mitt for plass, og han visste akkurat hvor denne terskelen mellom mitt og hans felt var.

Jeg følte meg trygg sammen med han fra første sekund. Han så meg og anerkjente behovet mitt – som om det var den naturligste ting i verden for ham å gjøre rundt et annet levende vesen. Jeg hadde plass til å puste som normalt.

Eieren så på dette med armene i kors. Hun virket litt forvirret.

«Så rart da,» mumlet hun.

«Han er jo egentlig en sånn som aldri har respekt for mitt personlige rom i det hele tatt!»

Hun tenkte seg om og lo litt.

«Det er jo helt typisk at han skulle ha en sånn god dag i dag da!»

❤️