Atferd er det som blir til i møte med miljøet. Atferd endrer seg i takt med miljøet også.

Atferd er alt hesten gjør.

Men hesten er ikke atferden sin.

Med atferd følger en følelse. Positiv eller negativ, eller et sted i midten.

Men hesten er ikke følelsen den viser, heller.

Følelsen vokser fram i kombinasjon med atferden. Hvilken assosiasjon som lages.

Atferd > konsekvens = følelse.

Eller kanskje den forteller noe om behov som blir møtt, eller trenger å bli møtt. Redsel, sinne, glede, nysgjerrighet, omsorg, nysgjerrighet og så videre.

Men hesten er ikke følelsen den viser.

Vi kunne kanskje byttet ut ordet hest, med hund. Eller kanskje menneske?

For vi er vel heller ikke atferdene våre? Eller følelsene våre?

Er ikke disse tingene bare del av oss og vårt samspill med miljøet rundt oss? Og endrer ikke disse tingene seg fra en situasjon til en annen? Fra en dag til den neste? Fra en interaksjon til en ny? Fra en konsekvens til en annen? Fra ett øyeblikk til et annet?

Hesten kan vise atferder vi ikke liker. Som skremmer oss, kanskje? Eller den kan vise sterke følelser som trigger følelser fram i oss, også. Som aggresjon, for eksempel?

Men hesten er ikke disse tingene. Den gjør og føler disse tingene.

Å huske på dette kan være med på å gjøre en stor forskjell i hvordan vi ser, forstår og håndterer hester.

Og kanskje også oss selv?

❤️