Jeg er jo sammen med flokken min, disse små og store firbeinte dyrene. De som er så sosiale at det nesten er litt slitsom, og som kommuniserer i ett kjør om sine behov og lyster og ønsker. Tres for eksempel, som sto ved porten inn mot hytta fra klokken seks på morgenen i dag, da han sanset at jeg hadde stått opp.

Hvordan vet han når jeg står opp?

Jeg har tilbragt hver dag her oppe sammen med dem. Fra morgenkaffen ute på vollen, til vandringer i den enorme gjerdinga sammen med dem på kveldene, til turer i fjellet og forsøk på å finne igjen gjengrodde stier. På vindfulle uværsdager har jeg riktignok kledd godt på dem og gått inn i hytta, fyrt i peisen og satt meg med en god bok.

Og så, når de mørke skyene forsvinner igjen, kler jeg av dem og det rulles og gryntes og løpes. Når energien deres har vært på sitt høyeste, like før skumringen kommer, har vi løpt og lekt opp og ned den lange sletta foran seterhytta og energiene våre har fått boble fritt.

Jeg har delt mange døsige morgentimer med dem også, hvor den ene legger seg ned og så den andre. Og så ligger de der og humrer og drømmer om hverandre, og ingen av dem har lest bøkene om at én hest alltid skal holde vakt. Og så kommer det kanskje en knapt hørbar, litt uavnlig lyd med vinden, og Tres bråvåkner og reiser seg igjen.

Sånn er det å være byttedyr.

Hvis jeg skal være helt ærlig, så har jeg på ingen måte følt meg ensom her oppe. Jeg er heller ikke alene. Jeg er her med en flokk. Riktignok ulike arter enn meg selv, men det aller viktigste for en god relasjon deler vi: Trygghet, følelse av tilhørighet, aksept, ønsket om sosial interaksjon, det å kommunisere med andre og det å bli hørt og sett, møtt og tålt som de vi faktisk er.

Det er en sterk følelse av kontakt.

Jeg har følt meg langt fra alene her oppe. Faktisk har jeg følt meg mindre alene her oppe i fjellene uten andre mennesker rundt, enn jeg enkelte ganger har opplevd når jeg har vært i større menneskemengder. Tenk å være omringet av mange mennesker og likevel føle at man ikke er i kontakt? Ikke blir sett eller møtt? Ikke er del av et fellesskap? Kanskje det ikke er mennesker i seg selv som skaper følelsen av relasjon, men det som skjer i relasjonen – forbindelsen mellom to individer? Enten det er meg og hunden, meg og hesten eller meg og et annet menneske.

Egentlig føles det som om alt er i kontakt her oppe i fjellet. Fra den store, litt skumle edderkoppen som lager et intrikat nett utenfor stuevinduet hver kveld, mens jeg lurer på hvor den gjør av seg på dagtid, til tårnfalken som holder til under mønet på fjøset, sauene som kommer for salt og sier i fra med energien sin når rovdyr har vært i området, hestene som aktiverer seg av lyder og lukter og værendringer, hegren som fløy lavt over setra her en kveld, Colt som lukter at et rovdyr har vært i hamninga på nattestid. Jeg selv som også kan kjenne når energien i fjellet endrer seg. Det hele er en form for større kontakt mellom alt og alle.

I denne kontakten finnes ikke konseptet ensomhet. Det er ikke-eksisterende.

I stad pakket jeg inn i bilen. I morgen reiser vi herfra og det er en vemodig følelse. Mens jeg løftet ting inn i bilen la Colt seg ned like foran bilen. Shilo kom gående og stelte seg opp ved siden av ham. Tres plasserte seg rett foran Shilo og bilen, og der sto de og tok formiddagshvilen mens jeg pakket. Det var ikke det faste stedet de tok formiddagshvilen, men her var de tett ved oss andre. Da jeg kjente det hadde vært godt med en pause jeg også, satte jeg campingstolen min ved siden av dem, og så hang vi der alle sammen og duppet av i stillheten fra fjellet.

Det var da jeg kjente det ekstra godt, hvordan vi er en flokk selv om vi er ulike individer, snakker ulikt språk og har ulike behov. Hvordan kontakt ikke handler om ord i det hele tatt, men om fornemmelser i kroppen av å bli sett, møtt, hørt og følt.

Nå sitter jeg her på setervollen en aller siste ettermiddag og tar inn alt hva denne sommeren på setra har inneholdt, og jeg innser jeg hvor mye to hester og en hund har lært meg om hverdagsgleder, lek, samhold og kontakt. Og om utforsking, følelser og fellesskap.

Ja, hvor mye de har lært meg om livet, egentlig.

❤️