Det var først da jeg for en del år tilbake begynte å eksperimentere med å bruke positiv forsterkning mer systematisk i trening av egne hester, at jeg virkelig innså dette:

Hvor lang tid hester faktisk trenger på å prosessere en øvelse, eller noe vi har gjort sammen.

Det var nesten litt flaut å forstå hvordan jeg ikke alltid hadde gitt dem denne tiden tidligere.

For da jeg sto der på en diger ridebane, og jeg nettopp hadde belønnet dem rikelig for en øvelse de hadde gjort, så gikk de bare din vei.

De gikk akkurat idet jeg hadde tenkt til å be dem om en ny øvelse. Jeg hadde allerede planlagt den i hodet, så den for meg. Men de hadde allerede gått bort til gjerdet og snackset på gresstustene der.

Mens jeg sto der alene, tenkte jeg på at det ikke skulle mye til for å få de til å komme tilbake til meg. Jeg kunne jo bare smatte litt, eller bevege på armene. Eller gå litt mot dem mens jeg smattet litt og bevegde på armene. Et lite, indirekte press kunne jeg kalle det. De var lydige hester. Det er klart de ville komme tilbake til meg da.

Men ville de komme tilbake til meg hvis jeg ikke la på dette presset?

Hva hvis jeg bare sto stille og ventet? Ville de komme tilbake igjen fordi de selv hadde lyst til å fortsette treningen? Selv om gresstuster fristet langs gjerdekanten?

Jeg ble stående å vente. Det føltes ut som en evighet. Jeg kjente rastløsheten bre seg i kroppen.

Men så løftet de hodet begge to og kom tilbake igjen.

Gradvis lærte de meg at de kom tilbake når de var ferdige med å prosessere, med å fordøye. Noen ganger trengte de sekunder, andre ganger mye lenger tid.

Som regel trengte de alltid lenger tid enn jeg trodde.

Og det er dette som har vært blant de største aha-opplevelsene for meg etter at jeg lærte mer om positiv forsterkning; erkjennelsen av hvor rask jeg har vært mellom øvelser og oppgaver, selv om jeg har tenkt at jeg har gitt dem tid. Hvor lett det er å være rask til neste øvelse, når hesten står der og tilsynelatende er oppmerksom og påkoblet. For det er lett for oss, med denne menneskehjernen vår, å veksle sånn fra en ting til den neste.

Men det tror jeg ikke det er for hesten.

For hva hvis vi fjerner alt som holder hesten der, mentalt og fysisk, og vi ikke gir hesten nok tid til å prosessere?

Mine bare går sin vei. Eller så soner de ut. Ser lenge i en annen retning, blir ekstremt opptatt av andre ting.

Hvis jeg tør å stå i dette, tåle dette tomrommet, dette «ufokuset» (som absolutt ikke er mangel på fokus i det hele tatt), så kommer de tilbake igjen når de er klare. Et skift av fokus og en oppmerksomhet som rettes mot meg igjen, en nysgjerrighet, eller kanskje et initiativ, ved å vise fram en atferd som nettopp har blitt forsterket.

Alt jeg trenger å gjøre er å vente. Tåle. Og gi dem tid. Og så sier de i fra når de er klare igjen.

Hvorfor hadde jeg ikke lagt merke til dette før?

For noen år siden var jeg på kurs med Nadine Lindblom, en erfaren trener som spesialiserer seg på såkalt «liberty» med hester. Hun fortalte at hun trodde mye av disse litt vel anspente uttrykkene man noen ganger ser på hester som jobbes på denne måten, ofte kom av at hestene ikke hadde fått nok tid til å prosessere mellom øvelsene. Hun poengterte gjennom hele kurset hvor viktig det var å gi hestene tid etter at de hadde fått forsterkeren (gulrotbiten, pellets el.), og at det noen ganger kunne kjennes ut som hesten «sonet ut» et øyeblikk. Da var det bare å vente til de kom tilbake igjen og var klare for neste øvelse.

Hvorfor hadde jeg ikke sett dette like godt selv tidligere?

Var det fordi at det ikke hadde vært et like tydlig skille mellom når hesten var på og når den var «av» i min tidligere trening? Eller var det kanskje fordi det å jobbe med positiv forsterkning skapte så engasjerte, motiverte og søkende hester at det ble så mye mer synlig, den avkoblingen de gjorde når de trengte tid på å prosessere?

Det er heller ikke sånn at jeg ikke har gitt hester tid mellom øvelser. Faktisk tror jeg at jeg har vært ganske flink på dette med å gi hester tid til å prosessere i læringssituasjoner. Men jeg tror likevel ikke jeg har gitt de all den tiden de faktisk hadde trengt, hvis de kunne velge helt selv.

Da tror jeg de hadde gått sin vei, mange av dem. Akkurat som mine gjorde, og fortsatt gjør, hvis jeg øker vanskelighetsgraden for fort, eller ikke lar de få bli ferdige med å prosessere.  😅

I sommer var jeg på kurs med Matilde Brandt. Matilde spesialiserer seg på innlæring og trening kun ved bruk av positiv forsterkning. Hun har lang erfaring med dette. En av kursdeltakerene hadde en hest løs som plutselig gikk bort til gjerdet og glante utover jordet nedenfor. Eieren ropte på hesten, som fortsatte å stirre ut over jordet.

– Skal jeg rope på han igjen, spurte deltakeren litt usikkert.

Matilde ristet på hodet.

– Nei, han hørte deg første gangen.

Så de ventet. Tålte dette tomrommet som ble når hesten fortsatte å skue utover og man føler det ikke er noen kontakt der i det hele tatt.

Men det er det.

Hvis man bare tåler å vente litt. Gir hesten tid. Minner seg selv på at hestens opplevelse av tid er en helt annen enn vår. Det er så lett å glemme.

Men Matilde hadde ikke glemt dette. Hun visste det godt.

Etter hvert snudde hesten seg og kom tilbake til dem. Den var klar for å gjenoppta samhandlingen, så da fortsatte de.

Det var så fint å se. Selvfølgelig fikk den med seg spørsmålet den første gangen. Hester er nok ikke så ufokusert som vi ofte tror, når vi først forstår alle lagene av alt som kan ligge bak denne «mangel på fokus»-atferden.

Det at vi anerkjenner hestens behov for å prosessere, eller bare anerkjenner tiden hesten trenger på å sone ut litt innimellom det å være oppmerksom på oss og det vi spør om, er utvilsomt en viktig for hesten.

Jeg skulle bare ønske jeg hadde skjønt hvor viktig, mye tidligere.

❤️

Noen ganger trenger de litt ekstra tid på prosessering – som Shilo på setra mellom sauesankinger! 😅