Min rideskole

Vi lagde det til en lek at hver gang vi kom til et område med mer plass (et kryss eller en flekk hvor vi trygt kunne la hestene bevege litt på seg før de fant roen og sto stille), så ropte jeg «time-out» og så ble vi værende på denne plassen helt til hestene pustet og slappet av ved å stå stille.

Vi undret oss over hvor det var hestene festet blikket, på hva som skjedde i kroppene deres når de så forskjellige steder, og på hva vi merket. Og så var det om å gjøre å si det høyt. «Nå merker jeg at hun spenner musklene i kroppen,» sa hun ene. «Nå merker jeg at han slapper litt mer av. Han sluttet å se på det.» sa hun andre. «Nå prustet hun skikkelig ut. Hun virker mer avslappet nå»

Og så fulgte vi blikket til Tres, som var blitt stivt og fokusert på noe langt oppe på åsen.

En paraglider som hadde kastet seg utfor Lundehøgda.

Vi undret oss over hvordan Tres så ut når han så denne paraglideren, og på hva som foregikk i kroppen hans. Og på hva som kunne skjedd hvis vi hadde ridd langs veien og skravlet om kaker, knall og fall, og egentlig ikke brydd oss noe om omgivelsene eller hva det var hestene drev med eller fokuserte på.

«Da kunne det hende en av dem skvatt og ble redde», sa en av jentene.

«Ja, det tror jeg du har helt rett i,» svarte jeg.

«Men nå slapp vi å havne i den situasjonen, siden vi ga dem tid til å få det med seg og ventet på at de skulle puste ut og konkludere med at det ikke var noe farlig likevel.»

Jentene nikket, og så red vi videre.

Med den ene fjordingen jobbet vi med at jenta skulle være bevisst at hun faktisk ba henne om å gå. Ba henne om å stoppe. Ba henne om å øke energien sin. At hun skulle bli bevisst at det var hun som spurte. Litt av grunnen til dette var at fjordingen på turer alene hadde hatt for vane å parkere et sted og ikke gå videre likevel. Jeg forklarte at det må være en samtale mellom henne og hesten hele tiden.

Og så snakket vi om ettergift og hvor viktig det var å slutte å mase, slutte å be om ting, når hesten gjorde antydning til å svare sånn vi ønsket.
Men også om at hvis hoppa trengte å stoppe opp for å ta en pust i bakken, så var det også helt i orden. Dette måtte hun forsøke å kjenne litt gjennom kroppen sin, hva det var hoppa trengte.

Og så stoppet hoppa.

«Nå trenger hun en pust i bakken,» sa jenta og satt stille på toppen av den brede fjordingryggen.

Så vi ventet.

«Og nå tror jeg hun er klar for å gå videre.»

Og så spurte hun hoppa om å gå videre. Tydelig og klart. Med blikket og energien i kroppen først, sjenkler, og så litt smatting.

Hoppa satte seg raskt i bevegelse. Og da ga jenta umiddelbart ettergift for hjelperne.

«Så fint at du kjente alt det,» sa jeg.

«Ja, nå kjennes det ut som om hun vil trave,» lo jenta og holdt seg fast mens hoppa tok et par travsteg oppover grusveien.

Det var en liten barbaksridetur opp og ned veien, med to unge jenter som hadde gått på rideskole, men ikke hadde lært om hvorfor hesten kanskje stoppet opp på tur, eller hvordan de skulle lære seg å kjenne at hesten nølte og kanskje ville forsøke å snu for å gå hjem. De hadde heller ikke lært hvordan de kunne hjelpe dem med å bli mer avslappet, eller respondere bedre når de ba dem gå frem. Eller hvorfor det var viktig for hesten å få titte når paraglideren kom seilende fra åssiden foran oss.

Og det var da jeg tenkte på at hvis jeg hadde drevet rideskole så skulle jeg kaldt det for hesteskole i stedet, og vi skulle ha tatt med oss ridetimene ut på tur akkurat sånn som dette, og lært om kroppspråk og energi og hvordan hestene tenker og oppfatter verden i en faktisk situasjon. Og så skulle vi snakket om å kjenne etter i oss selv og lese de små tegnene til hesten og hvordan vi kan gjøre det enkleste mulig for hesten å forstå.

Tilbake i stallen var det mest fokus på hva slags kake som skulle bakes siden en av jentene hadde trillet av i en bratt oppoverbakke, og hvem som hadde fått mest hår på ridebuksa si etter barbaksturen. Det var meg.

Det var latter og fjas, smil og lek.

Men det var også lærdommer. Viktige lærdommer om hesten og hele dens vesen, som de ikke hadde lært på rideskolen. Små lærdommer som kanskje ville sitte der og hjelpe dem i mange situasjoner senere.

Jeg håper det.

❤