Når hesten ikke vil på hengeren når du skal hjem

Det er et klassisk scenario som jeg tror mange av oss har opplevd. Hesten går så fint på hengeren hjemme, utenfor stallen, Ikke noe problem, ikke noe stress (som du ser i hvert fall). Så kommer du til stevneplassen, eller der du skal ri på trening. Ting går supert, og så, når dagen er ferdig er du klar for å laste hesten på hengeren. Den slår seg helt vrang, og vil ikke på.

Hva er det egentlig som skjer?

Det kan jo være mange forskjellige ting selvfølgelig. Men her er en observasjon jeg har gjort meg, som ofte ser ut til å ha en veldig stor påvirkning på akkurat disse situasjonene.

Plassen der du skal lesse.

Se det for deg. Fremmed parkeringsplass. Hesten er ikke kjent der. Biler som kjører. Hester som leies. Hester som lesses. Kanskje det er trafikk et stykke unna, enda mer bevegelse, enda mer ting som hesten ikke er kjent med og må forholde seg til. Fremmede mennesker som går hit og dit. Eller som på dyreklinikken på Bjerke – du står og skal lesse etter endt veterinærbesøk, samtidig kommer en hestebil kjørende med verdens mest bråkete hingst inni, samtidig som formiddagstreningen er i full gang og en håndfull travhester kommer dundrende rundt svingen, akkurat når hesten din er på vei til å ta hodet inn i hengeren…

Og alt dette skjer bak hengeren.

Det vil si at dersom hesten velger å gå inn i hengeren, i et mørkt, trangt rom uten utgang foran, så er alt dette, all denne energien, bevegelsene, de fremmede hestene, menneskene, bilene. Alt dette er bak den. Og den – byttedyret, står med ansiktet inn i en boks, og hele resten av kroppen blottet for dette utrygge.

Jeg kan nesten ikke komme på en vanskeligere situasjon for et byttedyr å befinne seg i.

Men dette, disse omgivelsene, er vi ofte helt ignorante for. Vi er for opptatte av å lesse hesten på hengeren til å kanskje få med oss at like bortenfor står det en annen og forsøker å lesse sin hest på hengeren, og den stresser, og de stresser, og energien rundt dem er høy og negativ.

Selv om du ikke har fått det med deg kan du være helt sikker på at din hest har sanset det.

Og alt som beveger seg. Alt som skaper unødig energi. Alle menneskene. Hunder. Lyder. Alt dette skaper en særdeles utrygg situasjon for hesten. Det stedet den minst ønsker å være i da, vil være et så sårbart sted som med hodet inn i en hule uten utgang, og med alt denne utrygge energien bak seg.

Så hvis du skal hjem fra trening, eller tannlegen, eller stevneplassen:

I stedet for å bruke femten minutter ekstra på å lesse. Aktivere både deg og hesten. Mase og stresse og presse.

Hva med å bruke femten ekstra minutter på å – gresse?

Fjerne deg fra den travle stevneplassen. Fra den kaotiske parkeringsplassen. Gå til et rolig område og la hesten få gresse. Puste ut selv, roe ned. Tenke at du kan lesse senere, når enkelte ekvipasjer har fått reist med sine hester, og parkeringsplassen er litt tommere.

Eller så kan du kjøre bil og henger til et roligere sted, et trygt sted. Virkelig være bevisst at det skal være minst mulig som skjer bak hengeren, slik at byttedyret hesten skal slippe å forholde seg til alle de potensielle farene og den høye energien.

Legg også merke til aktiveringsnivået i hesten. Hvor anspent er den? Er den stresset, urolig? Viser den subtile tegn på spenninger? Hvis du ser dette, så vit at jo mer spent hesten er, jo mindre naturlig vil det være for den å villig gå inn i hengeren. Bruker du litt ekstra tid på å hjelpe den med å slappe av, finne en ro og slippe ut sine spenninger før du i det hele tatt laster, vil det være mye enklere for den å gå inn i hengeren når du ber om det.

Jeg husker en slik situasjon så veldig godt selv. Vi var en gjeng som skulle på trening på en annen stall. Vi var vel fire hengere som skulle avgårde. Jeg var litt forsinket, og det var jeg som arrangerte kurset med treneren. Jeg burde vært den første til å kjøre.

I stedet ble jeg den siste.

For når hengeren min var klar og jeg skulle hente min følsomme hoppe for å laste henne på, så kjente jeg på stresset i min egen kropp. Og jeg kjente på energien rundt de andre som lesset. Hestene som skulle på hengerne, menneskene som hadde dårlig tid, ropte til hverandre. Jeg kjente pulsen min steg.

Og hengeren min var parkert fremst, noe som betød at når jeg skulle lesse, ville hoppa mi få med seg alt dette kaoset bak seg.

Og når jeg innså dette, hvor vanskelig situasjon jeg hadde laget for meg og henne, så pustet jeg bare ut. Senket farten. Kurset fikk bare være. Jeg fikk bare komme for sent.

Og så gjorde jeg det. Jeg senket tempoet. Lot de andre kjøre. Sa jeg kom hvert øyeblikk.

Og når jeg hentet henne, så var jeg rolig. Og bak hengeren så var alt rolig. Og vi brukte ti minutter på å gresse. Og to sekunder på å lesse.

Og det er en så liten ting i det store bildet. Men det kan gjøre det så enormt mye enklere for hesten. Og for deg. Og koster ingenting. Annet enn litt tid. Litt ro. Og litt forståelse.