En sommer tilbake i tid jobbet jeg på en idyllisk ranch langt inne i fjellene i Colorado. De drev med oppdrett av painthester, og jeg hadde ansvaret for mosjonering av en rekke eldre hester, samt miljøtrening og innridning av unghestene. Jeg jobbet alene på denne gården med hestene, og hadde ingen til å hjelpe meg, eller bistå i arbeidet med unghestene.

Men jeg fant en god kollega likevel.

Han het Jammer og var en pensjonert ropinghest. Han var en «been there – done that»–type hest. Robust og stødig som et fyrtårn. Som erfaren ropinghest var han helt unik i alt han hadde lært seg om tau. Leietau, lassoer, tau som satt fast i salen hans, og tau som festet han til en levende ku. Tau han tråkket på, tau han satt fast i. Jammer hadde lært hvordan han skulle håndtere alle disse tingene. Han hadde alltid god tid og syntes lite i verden var skummelt. Han var min klippe og ble min firbeinte kollega.

Ja, faktisk var Jammer en av de beste kollegaene jeg har hatt gjennom yrkeslivet, både av to- og firbeinte.

Det var Jammer som hadde med unghestene som håndhester på tur i skogen og rundt på ranchen. Det var Jammer som gikk sammen med unghestene på ridebanen når de ble vant til å bevege seg med salen på de første gangene. Det var Jammer som sto bundet og halvsov ved siden av unghestene når de skulle lære seg å stå bundet. Og det var Jammer som sto ved siden av dem når de fikk hovtrim første gang, undersøkte hestehengeren eller andre ting der en annen, erfaren hest kunne lære unghestene mer enn jeg noensinne kunne.

Jammer var min støtte i alt. På bakken. I ridehuset. I rundpaddocken. Og på ridetur. Jammer var også min støtte når jeg red flere av unghestene de første gangene. Jeg red også noen av unghestene på tur de første gangene på en nokså uvanlig måte (OBS: videre beskrivelse er ikke ment for replikasjon!). Først hadde jeg dem som håndhest fra Jammer. Deretter byttet jeg halvveis. Mens Jammer skrittet taktfast av sted, bevegde jeg meg fra ryggen til Jammer og over på ryggen til unghesten, og så red jeg videre på unghesten et stykke, med Jammer som stødig klippe ved siden av. Jammer skjønte oppgaven sin og gikk stabilt og tett inntil unghesten, mens jeg satt på unghesten, var passasjer en stund, og kommuniserte med Jammer derfra.

Vi fikk etterhvert en god rutine på hvordan vi gjorde dette, jeg og Jammer, uten at jeg skal gå nærmere inn på disse høyt utradisjonelle detaljene. 😅 Det var særlig de litt anspente unghestene jeg gjorde dette med. Jeg fikk ideen om at de virket mer komfortable ute på tur og i naturlig fremoverbevegelse langs en grusvei med en stødig hest som selskap, fremfor alene i en liten, rund paddock. Tanken var fin, men selve utførelsen var kanskje litt kreativ?

Det var ingen som hadde lært meg dette, sannsynligvis fordi ingen hestetrener ville funnet på å lære bort noe sånt. Når jeg tenker over disse innridningsprosjektene mine nå, mange år senere, blir jeg både litt flau og litt oppgitt. Det er klart det finnes enklere og tryggere måter å gjøre dette på, både for hest og rytter. Jeg anbefaler ikke denne metodikken videre. 🙈

Men – hvis du ser det fra mitt perspektiv den gang, så jobbet jeg for meg selv på en ranch langt oppe i fjellene. Det var meg, som bodde i en leilighet i ridehuset, og så var det Jesus som kom hver morgen (meksikaneren altså, han som fôret, møkket og ordnet med gjerder og forefallende 😅). Det var derfor den mest naturlige ting i verden å finne seg en kollega som støttet meg og var med meg i alt arbeidet med unghestene – selv om han hadde fire bein og ikke to.

Når jeg tenker tilbake har jeg alltid hatt de beste firbeinte kollegaene i jobbene mine med hester. På hvert eneste sted jeg har jobbet, særlig med unghester og litt utfordrende hester, så har det alltid vært én spesiell hest på stedet som har blitt min kollega – som jeg har blitt ekstra godt kjent med, følt meg ekstra trygg på, og som har bistått meg i arbeidet med de andre hestene.

Jeg har hatt utallige av mine arbeidstimer med trening av hest på ryggen av en annen stødig og solid «brukshest», både i utlandet og her hjemme. Det er ikke tradisjon for denne måten å jobbe på i Norge slik det er i den gamle ranchkulturen i USA – men kanskje har vi hatt noe tilsvarende for arbeidshester og kjørehester, hvor erfarne individer ofte har bistått i arbeidet med å hjelpe unghester bli trygge, blivende kjørehester?

Jeg tror det har vært mye å hente på dette med å ha en stødig og firbeint kollega, både for meg som trener og for hesten jeg har jobbet med. De har fått erfare hvordan den firbeinte kollegaen min håndterer ulike situasjoner, og den har fått observere kommunikasjonen mellom denne hesten og meg. Den har fått støtte fra en trygg hest gjennom mange ulike situasjoner, fremfor å måtte håndtere dem «alene» med bare et menneske. I tillegg har det gitt en mer-verdi i form av en utrolig viktig videreutvikling av samspillet mitt med hesten jeg sitter på. Et kollega-forhold jeg har lært enormt mye av opp gjennom årene og delt noen av mine fineste arbeidstimer med.