En flokk mustanger i Wyoming. Hvorfor har disse så stor forståele for denne plassen rundt hverandre, mens vi ofte sliter med akkura det samme?

Hvorfor er det så vanskelig med disse grensene?

Hvis det virkelig stemmer at hester er så oppmerksomme, og så tilstedeværende, hvorfor virker det som om de ikke plukker opp dette behovet vi har i mange situasjoner for mer plass og avstand? Her er 5 faktorer i denne diskusjonen som ofte blir oversett.

Et av de vanligste spørsmålene jeg får tilsendt på mail, melding, SMS, privattimer eller kurs er (foruten hengerlastingsutfordringer), handler om dette med grenser.

Forskjellige spørsmål om hester som er «pushy», «dominerende», mangler respekt, er frekk, tar seg til rette, ikke respekterer folks personlige rom, går folk ned, vanskelig å flytte på, tråkker på dem, dulter borti dem, mangler «oppdragelse», tror de er «sjefen» , ikke respekterer våre «grenser», går imot press, ikke hører på beskjeder den får osv.

Felles for alle disse spørsmålene, situasjonene og hestene er 5 faktorer, som jeg tror det kan være verdt å belyse nærmere.

1. DEFINISJON

 

Hvis vi snakker om grenser når vi snakker om hester, er det fascinerende å høre hvor mange ulike tolkninger det ligger i dette ordet blant forskjellige mennesker. Det er som hver av oss går rundt med en stor sekk med tittelen «grenser», som er fylt med masse forskjellige erfaringer og tolkninger. For hva betyr egentlig grenser? Snakker vi bare om et spesifikt felt rundt oss selv? En boble, «personal space» hvor vi bare vil at hesten skal gå i hvis vi inviterer den dit? Er vi enige om den alle sammen, eller ikke?

Kan grenser bety noe annet? Er fysisk grense for eksempel? Er alle enige om at alle hester skal forstå at en åpen boksdør ikke er lov å krysse? Eller er vi ikke helt enige om denne grensen, heller? Finnes det sett med universelle grenseregler, som alle vi hestefolk burde følge? «Du kan ikke la han få lov til det der,» for eksempel, er en setning jeg har hørt mange fortelle om. Betyr denne setningen at det finnes en sånn sett med grenseregler alle hester og hestefolk burde vite om, ting hesten må og ikke må få lov til? Jeg tror ikke jeg har lest denne lista.

Eller er grenser noe individuelt, og noe ulikt for hver av oss og våre behov og erfaringer? Hvilke konkrete atferder definerer hver og en av oss som at en hest har forståelse for disse «grensene»? Har vi en klar tanke om dette?

Hvordan skal hester forstå dette menneskeskaptet konstruktet «grenser», når vi alle legger så mye forskjellig i denne sekken?

2. HESTENS LÆRINGSHISTORIKK

 

Alle hester har har en historie, like lang som hesten har levd, med læring. Læring om hvilke atferder som har gitt ulike konsekvenser i ulike situasjoner sammen med mennesker. Atferd, enten det er at den går deg ned, eller går vekk fra deg, er ikke noe hesten brått finner på der og da. Det er som regel noe som har blitt formet gjennom mange erfaringer sammen med mennesker og hvordan disse menneskene har håndtert hesten, hva de har lært den, hvordan de har lært den ting, hva de har fokusert på og hvilke atferder de bevisst, eller ubevisst, har forsterket.

Mange hester tilbringer store deler av livene sine veldig tett på mennesker, for eksempel, når de håndteres og leies. Mange hester lever sammen med mennesker som aldri noensinne spør dem om å vike unna. De fleste hester jeg møter på kurs og undervisninger for eksempel, har ofte liten eller ingen forståelse for at det går an flytte skulderen vekk fra mennesker under håndtering. Men det er jo ikke fordi de er dårlige på å forstå grenser. Det er jo sannsynligvis fordi de har levd et liv med mennesker som aldri har spurt om, eller forsterket, slike ting. Det tror jeg vi noen ganger glemmer når vi får en ny hest som vi tenker ikke har noe som helst «personal space.»

3. HESTENS GENETIKK

 

Tenk over hvordan hesten består av en helt unik kombinasjon av gener som gjør at dette individet, denne hesten, er ulik andre hester. Kanskje kombinasjonen har laget et individ som er litt mer sensitiv enn andre? Som blir lettere engstelig? Som er litt mer komfortabel med å være tett på, eller som ikke bryr seg så mye om ytre stimuli som nabohesten? Kanskje har kombinasjonen laget en hest som snakker med store bokstaver, og ikke små? Eller en hest som sier lite, holder ting inni seg? Eller en hest som ikke har noe sterkt behov for noe personlig rom rundt seg?

Hver eneste hest er sin unike kombinasjon fra naturens side, og som kanskje kan trenge individuelle tilpasninger og forståelser for hvorfor den gjør som den gjør og hvordan den samhandler med deg og verden. For meg personlig har det for eksempel handlet om at jeg har justert min egen definisjon av grenser. Kanskje jeg lar lar noen hester få gå så tett de bare ønsker, kanskje jeg ikke tar meg nær av at de dulter borti meg, kanskje jeg aksepterer mer av individets egne behov. Det har vært en gamechanger som gjør at samhandlingen med så mange hester er blitt mye finere og mer harmonisk.

For grenser er ikke svart/hvitt, og grenser for oss vs. grenser for hester er to helt ulike definisjoner. Når hoppa mi, Shilo, ønsker sosial interaksjon (les: kløs på et spesifikk sted rundt pattene) kommer hun tett bort til meg og «stryker» kroppen sin forbi meg. Samtidig begynner hun å smatte og mykner i blikket. Hvis jeg ikke forstår denne kommunikasjonen fra henne, vil hun snu hodet i min retning. Shilo er en følsom hoppe med et stort personlig rom rundt seg. Hun finnes ikke pågående på noe vis. Dette er hennes måte å vise trygghet, tillit og kontakt.

Hvis vi ikke forstår nyansene hos hvert enkelt individ, kan en slik måte å kommunisere på for en hest bli helt borte, fordi den går på tvers av den allmenne oppfatningen av hva grenser skal være og ikke være.

Iboende i alle hester tror jeg likevel det ligger en veldig naturlig evne til å sanse andre individers «boble» eller energifelt. Hvor nære det er greit at de går i forskjellige situasjoner. Og jeg tror de naturlig sanser at dette, denne bobla, kan være fleksibel og endre seg, alt etter situasjoner og aktiveringsnivå. Kanskje er det helt i orden at hesten er tett på i noen situasjoner, mens kanskje man trenger mange meter med luft mellom seg og hesten i andre situasjoner? Jeg tror alle hester har evnen til å sanse denne forskjellen, og at det for hesten å endre seg sammen med dette er like naturlig for dem som å puste.

Hvordan skulle ellers en hesteflokk fungert sammen når de samler seg og løper vekk fra potensielle farer? De ville jo kræsjet i hverandre da, hvis de ikke hadde denne intuitive evnen til å lese dette mellomrommet av energi mellom seg og et annet individ.

Læringhistorikken til hesten, og den genetiske sammensetningen av hesten, er individuelt for hver eneste hest, selv om de lever i helt likt miljø, kommer fra samme mor, eller har de samme erfaringene. Det betyr at det alltid vil kunne være forskjellige variabler som påvirker funksjonen til atferden hos to ulike individer, selv om atferden for oss mennesker ser helt lik ut. Det betyr at to hester som oppleves som «pushy» og «ingen personal space» kan ha veldig ulike forutsetninger for hvorfor de utfører denne atferden. Det kan være lurt å huske når vi får velmente råd fra andre om hvilke grenser vi bør ha og hvordan vi skal utøve dem, eller når vi selv ønsker å gi råd rundt dette.

4. MENNESKETS BEVISSTGJØRING

 

Men hva skjer da i møte med oss mennesker? Hvorfor sliter vi sånn med dette personlige rommet, med grenser og med «pushy» hester?

Jeg tror vi lærer hester dette, ved å ikke være bevisst dette feltet selv. Ved å ikke verne om det, vise det og tydeliggjøre hva vi selv trenger av denne plassen til enhver tid, så desensitiviserer vi hesten for dette feltet vårt. Vi lærer hesten, gjennom gjentatte interaksjoner med mennesker som ikke har noen som helst bevissthet om sitt eget energifelt, at den ikke trenger å bry seg om dette feltet, eller denne energien. Det har ingen betydning, er bare å overse.

Når hesten lærer dette gjennom gjentatte interaksjoner med ulike mennesker, fester det seg en sterk læringshistorikk rundt at sånne vesener på to bein, de har ingen bevisst følelse for dette feltet rundt seg selv, så det har med andre ord ingenting å si.

For hvis vi tenker litt på det, møter de fleste hester mange mennesker gjennom livet. De færreste av disse menneskene vil ha en bevissthet rundt sitt eget personlige rom, denne «bobla» med luft rundt dem, og hvordan det føles for dem å ha en hest eller menneske inni der. Og hvis vi er ærlige: De fleste av oss liker jo også å være tett på hesten i mange situasjoner, gjør vi ikke? 😅

Helt til den dagen det plutselig ikke ble stas med en 700 kilos hest som brøyter seg forbi med skulderen fordi du ikke leier den raskt nok ut til paddocken. Og så reagerer vi kanskje, stort og høylytt, og skaper dermed en uforutsibarhet som kan være vanskelig å forstå for et dyr som hesten. I denne emosjonelle reaksjonen tror jeg vi lett glemmer at hestens atferd er et resultat av alle de gangene den er blitt leid ut i paddocken, eller håndtert generelt, av mennesker som ikke har tenkt tanken en gang på å installere noen andre atferder.

Når hester, som er så observante og nærværende, er sammen med individer (hester eller mennesker), som ikke er bevisst dette rommet rundt seg, så tror jeg at de sanser dette umiddelbart. De sanser at det ikke har noe å si rundt dette individet, at hvor de beveger seg ikke spiller noen rolle, og at her er det egentlig bare fritt fram å «breie seg». Så da gjør de jo ofte det da, skamløse (i ordets positive forstand) som de er. 😄

I tillegg tror jeg de glatt gjennomskuer vår egen antatte forståelse av dette personlige rommet rundt oss selv, og det minner meg om en øvelse jeg fikk delta i under HEAL-utdannelsen min for noen år tilbake. Da skulle jeg stå stille mens en av deltakerene gikk mot meg, og så skulle jeg be deltakeren om å stanse når jeg følte hun nærmet seg denne terskelen rundt bobla mi. Jeg gjorde dette, og syntes det var grei skuring, helt til en av instruktørene kom bort og lurte på hvorfor jeg ikke hadde bedt deltakeren stoppe tidligere. Hun fortalte at kroppen min, ørsmå bevegelser i fingrene, en ørliten stivning i kroppen og en liten svai bakover, var noe jeg hadde begynt med lenge før jeg ba deltakeren om å stoppe. Med andre ord var jeg ikke helt samstemt med hva kroppen min trengte av plass i den situasjonen. Deltakeren som gikk mot sanset ikke dette, men det hadde en hest gjort.

Ofte tror jeg det er det motsatte hestene sanser fra oss. Vi forsøker litt halvhjertet å lage grenser og rammer, men så mangler vi troen på det innvendig. Det blir ingen helhjertet kommunikasjon. Og hesten, så «lydhør» som den er, vil nok alltid trumfe det den sanser fra kroppen vår over det vi forsøker å formidle verbalt og med våre fysiske hjelpemidler.

5. GRENSER ER LÆRING

Det er noe litt ansvarsfraskrivende med å legge det over på hesten alene, hele dette med at «han er så pushy, har ingen forståelse for mitt personlige rom,» eller andre måter å forstå og definere grenser på.

Hvis hesten gjør noe, er det sannsynlig at dette noe har blitt forsterket gjennom livet. Hvis vi vil hesten skal gjøre noe annet, må vi lære den det. Steg for steg begynne å forsterke atferden vi vil se. Konkretisere hva dette faktisk betyr når vi snakker om alle mulige situasjoner som ligger i sekken merket med «grenser». Og så må vi lære hesten, hva den helt konkret skal gjøre i disse situasjonene – (stå stille, vike unna, flytte skulder, gi etter for press, gå saktere, rygge bakover, vente osv.»  i stedet for hva den ikke skal gjøre i disse situasjonene (ikke gå meg ned, ikke gå så fort, ikke stå så nære, «æ-æ, det der får du ikke lov til osv.»

Hvis grenser er læring og vi synes hestens atferd er manglende grenser, så blir det vårt ansvar, som læreren, å lære hesten hva slags atferd vi heller ønsker å se i disse situasjonene.

GRENSER TRENGER IKKE VÆRE SÅ EMOSJONELT LADET

Det som er så fint med å forstå grenser på denne måten, er at det fjerner mye av det emosjonelle vi ofte legger til i kombinasjon med hest og grenser.

For hvis grenser egentlig bare er læring, så åpner det faktisk opp for at det er noe som kan læres, og forsterkes på flere måter. Må du alltid hoppe opp og ned, veive med en posepisk, eller nappe i tauet for at hesten ikke skal gå deg ned? Eller er det sånn at man alltid må grave dypt i egne traumer for å forsøke å hente fram en stødig, modig, klar og kongruent versjon av seg selv? Må grenser alltid læres inn gjennom press, eller går det an å lære en hest atferder som å holde god avstand, vente, stå stille, vike unna og «gi deg plass» gjennom positiv forsterkning også?

Selvfølgelig går det an. Hvis grenser er læring, er det ikke én læringsprosedyre alene som har enerett på hvordan atferd forsterkes. Og det er noe skikkelig frigjørende i dette, synes jeg.

Personlig har dette vært en skikkelig øyeåpner for meg selv også. Av mine to hester har jeg en hest som genetisk synes denne plassen rundt andre og seg selv er oppskrytte, unaturlige greier. Hans natur, enten med hester eller folk, er rett og slett at mindre personlig rom er best for alle. Uansett hvor mye jeg jobbet med dette, faller han alltid tilbake til det iboende i han. Men ved å tenke litt annerledes, kunne jeg i stedet begynne å forsterke dette – all vikende atferd. Alle situasjoner hvor han stoppet med avstand, skapte avstand, opprettholdt avstand, ventet, sto stille osv. Og på en sånn måte at han selv var motivert for å gjøre disse atferdene (noe han fra naturens side ikke så ut til å ha noen «indre motivasjon» for å gjøre).

Og det har vært en virkelig øyeåpner for meg selv.

Hvis grenser er læring, så blir det mye enklere å jobbe med dette også, sånn jeg ser det. Vi kan fjerne det emosjonelle, denne faktoren om at hesten ikke liker oss, eller bare går oss ned fordi den ikke synes vi har verdi, eller denne indre kampen om at vi må være tøffere og strengere og vise at vi er sanne ledere og alt dette her.

Grenser er egentlig bare et produkt av definisjon, læring, læringshistorikk og vår evne til å forstå vår rolle som lærer.

Grenser avhenger av mye forskjellig. Men disse fem faktorene nevnt her; Definisjon, læringshistorikk, genetikk, menneskets bevisstgjøring og innlæring av ønskede atferder, tror jeg er viktige faktorer å ha i bakhodet når man skal prate om, jobbe med, forstå eller lære hesten hva hver og en av oss legger i denne sekken.

❤️

Les også: En god dag i dag:

  • Luke 13: En god dag i dag

    Jeg kjente hjertet slå fortere. Det var litt ubehagelig. Hva skulle jeg gjøre? Sånn jeg så det, hadde jeg tre valg:

Del:

Boka om hest-menneske-relasjon!

BEVISST er en bok med historier om samspillet mellom hester og mennesker, hestens små signaler og viktigheten av å bli mer bevisst hva vi selv kommuniserer uten ord.

LES MER/BESTILL BOKA HER