La oss kalle denne øvelsen for følgende:

LA HESTEN LEDE.

Klarer du denne øvelsen? Med slakk i tauet som går mellom dere, en oppmerksom tilstedeværelse og en nysgjerrighet over hva hesten vil lede deg til?

En enkel øvelse på noen måter. Men vanskelig på andre måter. Er du klar til å slippe opp kontrollen, og la hesten lede?

La den vise deg hva den synes er viktig og givende, hvor den søker seg på tur, hva den har lyst til?

Hva vil den lukte på, spise på, smake på og skrape på? Hvor vil den stoppe og se. Hvilken retning søker den seg?

La hver eneste bevegelse hesten gjør, bare være informasjon til deg om hva den trenger, fra deg og fra omgivelsene.

Går den ingensteder? Stå med den.

Vil den bare snu og gå hjem? Hvor går den da, hvis du blir med? Går den til stallen? Til paddocken der nabohestene står? Går den til høylageret? Eller inngangen til kraftfôrboden? Eller går den videre ut på tur? Utforsker og undersøker?

Tenk at ingenting er riktig eller feil. Alt hesten gjør, blir bare informasjon til deg.

Vil den løpe hjem? Har den ikke tid til en sånn øvelse? Føler den seg kanskje ikke trygg nok i situasjonen til denne øvelsen? Det kan jo hende.

For at hester skal undersøke og utforske sine omgivelser, og ikke minst for å være tilstede der de er og ikke ønske eller søke seg et annet sted, må den føle en viss grad av trygghet.

Hvis hesten ikke føler dette, et av de mest grunnleggende behovene den har, vil den gjøre ting for å oppnå dette aller først.

For mange hester er det å gå tilbake til stallen, eller de andre hestene. Dit den føler seg trygg.

Hvis dette skjer, er det bare informasjon, det også. Kanskje du kan gjøre øvelsen enda litt enklere? Begynne ved stallen, for eksempel? Undersøke gårdsplassen, nærområdet, stedet bak ridebanen? Parkeringsplassen? Den lille skogen rett bak. Eller kanskje inne på ridebanen, helt i starten?

La hesten lede.

Det spiller ingen rolle hvor dere undersøker, eller hva det er – det viktigste er at dere gjør det sammen, og at det er hesten som får lede deg inn i hans verden – sånn han ser den. Hva er viktig for han i dette øyeblikket? Hva har han lyst til? Hvor søker han seg? Og at du er med på dette, tilstedeværende og nysgjerrig, ikke som en brems som halvveis bestemmer og kontrollerer. Ikke som en dilt som blir dratt snublende avgårde. Men som en som er oppmerksom, nysgjerrig og aktiv deltaker – som lar hesten lede. Og selvsagt med HMS på radaren, sånn at det ikke blir en farlig situasjon. Det kan jo hende du vil ta over hvem som leder hvem, hvis hesten er på vei ut i trafikken eller inn i rumpa på en av de andre stallhestene som skal ut på tur. Det kan være kjekt å veilede hesten inn på noen andre tanker da, eller når du føler det trengs. Men så kanskje du kan la hesten lede igjen.

Drar hesten kanskje avgårde med deg, hvis du forsøker en sånn øvelse? Føler du det utrygt og uansvarlig, å la et så stort dyr få følge sine egne ideer? Det kan jo hende. Da går det også an å se litt på detaljene i hva som skjer. Kan det hende det er lurt å jobbe litt mer med bakkehåndtering, øvelser, kommunikasjon mellom dere, sånn at det er en dialog der? Finnes det kontakt og en dialog mellom hest og menneske vil ikke en slik øvelse føles utrygg ut, tror jeg – snarere opplysende og interessant.

Er du redd for at hesten skal bli forvirret over denne medbestemmelsesretten, og frykter at det går ut over kontroll og lydighet slik du er opplært til, så kan du jo lære hesten et spesifikt signal som igangssetter denne øvelsen? Det kan være å ta hesten på manken, gå ved salleiet fremfor der du normalt posisjonerer deg for å leie hesten. Det kan også være en lyd eller noe annet du tenker kan fungere. På den måten kan du skille hvem som leder når, hvis du føler det ellers kan bli rotete.

For noen vil det kanskje ikke være nødvendig. Dialogen rundt hvem som leder når flyter kanskje naturlig, som en samtale – eller en tur i skogen med en god venninne. Det er også fint. Det er ingenting som må være feil, eller riktig, vi tilpasser oss, situasjonen og individene vi samhandler med.

Aha-opplevelsene kommer som perler på en snor hver gang jeg gjør denne «øvelsen.»

Jeg innser hvor enkle de er, disse dyrene, i aller beste mening. Men hvor enkle ting de søker. Lukte på en spennende lukt, følge en bevegelse i det fjerne, se om det er noe spiselig. Se om man kan nå noe spiselig av ekstra høy verdi. Kanskje en slik forsterker skaper endring i atferden også. En hest som resolutt brøyter seg fram, eller setter opp farten? Det er likevel alltid så enkle behov, enkle ønsker.

Det er så mye å lære av dette, og den erkjennelsen av hvor komplisert vi lager livene våre.

Hvor mye enorme mengder mening vi skal dytte inn i hvert eneste øyeblikk, hver eneste handling. Vi leser bøker for å minne oss selv om den enkeltheten som også menneskearten trenger og søker – og så går vi ut i våre travle liv og fyller dem med mål og mening fra vi står opp til vi legger oss.

La hesten lede.

Gjør du en slik øvelse med hesten, eller går på en sånn tur, blir det bråstopp på alt dette tankekjøret. Den vil ta deg med inn sin verden, hvor en rar stein skal undersøkes, og dere kan betrakte hestene på nabostallen i et kvarter uten å bevege dere. Den vil ta deg med på en tur hvor det å lukte på bæsj blir like viktig som alle dine jobbmøter den dagen.

I en travel førjulstid, hvor alt skal rekkes og alt må være klart før jula ringes inn, så er min utfordring til deg å la hesten ta med deg på en liten tur. Eller en lang tur. La den bestemme. La den formidle.

La den leve.

❤️