Hun var en stor hoppe, med tjukk, mørk man og mørke øyne. Du hadde hatt henne i noen år nå, men ting hadde egentlig ikke endret seg til det bedre. Snarere motsatt.

Atferden hennes var uforutsigbar. Du kunne pusse henne, og så kunne hun brått endre seg, legge på ørene, bite etter deg. Hvis du ikke passet på, kunne hun få tak i jakken din med tennene. Eller armen. Det hadde skjedd, det også.

Noen dager, når hun sto bundet i stallen og du pusset henne, kunne hun piske med halen. Det var to ganger hvor hun hadde reist på nakken og så presset kroppen sin mot din, skjøvet deg inn i veggen, mens hun hvinte. Du følte det kom helt ut av det blå, uten forvarsel.

Du brølte da, slo henne så hun flyttet kroppen sin og du fikk kommet deg løs. Det er forståelig at du ble redd. Hoppa la på ørene og fulgte etter deg med bakparten, truet med å sparke deg hvis du kom nærmere.

En dag, da du skulle hente henne på beite, kom hun bort med toppede ører. Du klødde henne på nakken, tenkte du skulle ta på henne grimen. Brått endret hun atferd. La på ørene og bet etter deg.

«Øøøøøøy!!!», brølte du og smekket til henne i affekt. Hun snudde seg, men gikk ikke unna. I stedet nærmet hun seg deg med bakparten først og ørene limt mot nakken.

Det var flere som håndterte hoppa på stallen der hun sto oppstallet. Det var forskjellige folk som fôret og som leide henne ut på morgenen. De få som turde, tok på hoppa dekken. Noen av disse gjorde tilpasninger så håndteringen gikk greit. Andre var i aktiv krigføring med hoppa, som var beredt til å forsvare seg hver eneste morgen disse sto på utslippslista.

Du var redd og fortvilet, visste ikke lenger hva du skulle gjøre, særlig fordi rådene var mange og varierte. Selv de som aldri hadde møtt hesten hadde klare råd til hvordan du skulle håndtere disse situasjonene. De fleste rådene handlet om å legge til noe ubehagelig. Smekke til henne med pisken, slå henne på mulen når hun forsøkte å bite, klapse med hendene, ha med longepisken ut når du skulle hente henne, jage henne bort hvis du følte deg utrygg, eller hun forsøkte å true deg. Sørge for å være så streng at hoppa skulle lære seg at sånn atferd ikke var akseptabelt.

Det var fascinerende hvor detaljerte og klare råd alle hadde om situasjonen, selv om de visste så lite.

Ingen av de du pratet med visste for eksempel noe om hva hoppa hadde opplevd i årene før du fikk henne. Ingen visste noe om hvordan hun var født, hvordan moren hennes ble håndtert og hvordan hun interagerte med mennesker.

Ingen visste noe om hoppas fysiske form. Om hun hadde smerter eller ubehag i kroppen som var godt skjult for omverdenen. Ingen visste noe om hvordan mennesker hadde møtt henne i lignende situasjoner tidligere. Ingen visste noe om hoppas læringshistorikk, hva som hadde ledet opp til atferden hun viste hos deg, eller om sterke minner hadde satt seg som traumatiske hendelser i kroppen hennes. Ingen visste noe om hvilke triggere som gjorde at hoppa endret atferd så brått. Ingen visste noe om hvordan hoppa levde, om hun hadde gode hestevenner rundt seg og om hun fikk dekket opp alle sine atferdsbehov.

Likevel hadde de mange, mange råd til deg om hva du burde gjøre.

Det skortet ikke på veterinærbesøk og behandlinger, heller, såpass forsto du var viktig. Men det var ingen som fant noe galt med hoppa. Ingen som kunne gi deg noen pekepinn på hva som kunne være forklaring på den uforutsigbare atferden hennes.

Du var rådvill og utrygg, akkurat som de andre på stallen din når de måtte håndtere henne.

Akkurat som hoppa selv.

Du endte opp med å gi henne bort, til en hestekar du kjente godt, og som bodde for seg selv langt oppi en dal. Du tenkte kanskje at et miljøskifte ville hjelpe. Det føltes sårt og vanskelig og riktig på én gang.

Hoppa ble den fjerde hesten i flokken til hestekaren. Han drev med kanefart og annen oppdragskjøring.

Det tok litt tid før hoppa slo seg til ro i den nye flokken. I denne perioden lot hestekaren hoppa være i fred. Han ba henne ikke om noe, gjorde ingenting med henne. I stedet lot han henne få observere alt han gjorde med de andre hestene sine.

Etter hvert fikk hoppa være med på tom når han kjørte. Hun fikk faste rammer, faste rutiner og trygge hestevenner som ikke ble byttet ut. De var der, hver eneste dag. Alt ble forutsigbart, og hoppa kunne begynne å gjenkjenne mønstrene på hva som skulle skje og når. Hun fikk godt med mat og hadde en fast, trygg plass å sove. Håndteringen fra hestekaren var minimal og enkel. Han hadde hvilepuls hver eneste dag, uansett atferd hoppa viste.

Du visste at du hadde gjort et godt valg for hoppa. Men det var likevel en tung bør å bære, en følelse av å ikke få til, ikke forstå.

Selv om valget du tok kanskje hjalp hoppa mer enn du noen gang vil forstå.

En dag, da den voksne hestekaren sto og pusset hoppa, skjedde det plutselig en endring i atferden hennes. Hun pisket med halen og la på ørene. Så reiste hun på nakken og begynte med å presse kroppen sin mot der mannen hadde stått, akkurat som hun hadde gjort tidligere i livet.

Men mannen sto ikke der lenger.

Han hadde sett hvordan noe i miljøet hadde trigget frem starten på denne atferden hennes, og han hadde raskt flyttet på seg. Nå sto han foran hoppa med en neve høy, med hvilepuls og vennlig tone i stemmen.

«Vil du ha litt høy?»

Hoppa trakk pusten dypt. Hun ristet på nakken og hodet, og prustet ut. Så nippet hun til høyet han holdt frem.

Mannen pusset hoppa videre som om ingenting uvanlig hadde hendt. Hoppa ristet på hele kroppen og prustet mange ganger. Det var siste gang han så denne atferden hos hoppa. Et lite innblikk i hoppas levde liv, kanskje? Glimt fra erfaringer han aldri ville få vite noe om – annet enn gjennom disse sterke følelsene, som brått og plutselig hadde blusset opp igjen.

Men det var egentlig ikke noe verdt å holde fast ved lenger, så mannen slukket det lyset.

I stedet tente han et nytt.

❤️