Tres var skadet og trengte veterinærtilsyn. Han trengte å komme seg til en ordentlig hesteklinikk så fort som mulig, men hvordan får man til det på en fremmed veistrekning midt på natta og med flere andre mørbankede hester som også trengte tilsyn og stallplass etter ulykken?

På nesten litt mirakuløst vis kom det en hestetransport kjørende på veien rett etter ulykken. Damen som kjørte drev med travhest og hadde plass til Tres videre. Hun lastet han inn på transporten sin, kjørte videre gjennom natten i retning nærmeste veterinærklinikk, men først stanset hun på veien, spylte vekk blod og la et ekstra dekken på Tres, mens en lokal veterinær lappet sammen de verste blødningene. Etterhvert kom hun fram til klinikken som tok imot Tres.

Alt dette gjorde hun, mens jeg befant meg på en gård i Trøndelag. Jeg hadde ikke fått sove den natten, følte meg urolig og rastløs, uten helt å vite hvorfor. Til slutt sovnet jeg, men det tok ikke lang tid før det banket forsiktig på døren. Jeg glemmer aldri følelsen jeg fikk da de jeg bodde hos kom inn og satte seg ved senga mi. «Det er Tres,» sa de. «Det har vært en ulykke. Vi vet ikke om han overlever.»

Jeg klarte ikke helt å ta innover meg det de fortalte, men jeg skjønte at, tross alt, så hadde det gått bra med alle involverte. Det var en lettelse. Og at Tres var på vei til nærmeste klinikk.

Tres ble lagt i narkose, sår ble renset og han ble sydd sammen både her og der, plassert i garasjen, i en ikke helt ferdig gjesteboks de var i ferd med å snekre. Dagen etter fikk jeg skyss til klinikken. Følelsen av å se den hvitgule painthesten, fortsatt med størknet blod i pelsen rundt de kroppsdelene som hadde sittet mest fast, ble svært emosjonelt. Hvor glad man er i disse firbeinte blir man raskt påminnet når man er så nære å miste dem. Men jeg hadde ikke mistet Tres. Han hadde overlevd – mot alle odds.

Jeg jobbet på spreng med å finne ut av hvordan jeg skulle få fraktet han hjem igjen til Nittedal. Det var ingen transportører som skulle strekningen de nærmeste dagene. Jeg hadde fortsatt kontakt med den utrolige damen som kjørte Tres fra ulykkesstedet. Hun var nord i landet og sa hun skulle kjøre sørover samme natt. Hun hadde plass til Tres på transporten sørover også. Det var nesten for godt til å være sant.

Men kvelden kom raskt og Tres sto innelåst i «garasjen» den natten hun skulle kjøre nedover. Jeg fikk ikke tak i klinikken. Til slutt ga jeg opp. Det nyttet ikke.

Men damen som hadde sagt at hun kunne kjøre Tres tilbake til Nittedal gjorde ikke det. Hun fikk tak i rette personer, hentet selv ut Tres fra garasjen og lastet han på sammen med hingsten hun transporterte. Så kjørte hun Tres hele veien tilbake til Nittedal. Da jeg kom hjem til Østlandet med fly neste dag sto Tres i stallen hos meg og ventet. Bandasjeskift var «noen» timer på overtid og han var mer medtatt enn jeg noen gang hadde sett ham tidligere. Han var fortsatt blodig og kraftig forslått. Men han var hjemme.

Og han var i live. ❤️

I dag er det lite som vitner om denne ulykken, annet enn Tres sitt «Harry-Potter» arr på innvendig høyre frambein når vinterpelsen ikke dekker over. Han transporteres jevnlig på både hestebil og henger og det virker ikke som ulykken har koblet seg med hengerkjøring eller transportering i det hele tatt. Tres fortalte meg tidlig at den som egentlig holdt liv i denne ulykken, var meg. For ham var en ny transporttur ikke noe annet enn en ny transporttur. Jeg tror grunnen til at den traumatiske opplevelsen ikke ble værende i kroppen til Tres, kanskje handlet om at han ble lastet på en ny transport umiddelbart, og der inne fikk han selskap av en trygg hest som ikke delte hans opplevelse. I tillegg ble han håndtert av en erfaren og empatisk hestedame som også kunne tilby ham støtte og trygghet på de neste transportetappene.

Tres var heldig, tross alt.

Samtidig endret, eller forsterket, ulykken synet mitt på flere ting. Vi har jo alle et ansvar for å sikre at hesten får utført sine naturlige atferdsbehov, har hestevenner, føler seg trygg og kan sove tørt og mykt, har store områder å bevege seg på, nok grovfôr og er frisk og smertefri –

– Men vi har også ansvar for å lære hesten, på en empatisk, gradvis og god måte, hvordan den skal håndtere unaturlige situasjoner også, slik som å stå alene, bli transportert og bli håndtert av fremmede mennesker.

Dette tenkte jeg på da jeg fikk høre om trailersjåføren som tålmodig holdt hestene i veikanten etterhvert som de kom seg ut av den veltede hengeren, og skadde Tres som ble lastet på en fremmed transport i mørket, sikkert bare opplyst av billys, blinklys og blålys.

I dag er det mange år siden denne ulykken som satte en støkk i oss alle. Men når jeg tenker tilbake, er det likevel takknemlighet jeg kjenner aller mest på. Jeg er så ufattelig takknemlig for sjåføren som ikke ga opp Tres og som kjempet for å holde ham i live.  Og så er jeg takknemlig for den helt utrolige hestedamen Anne Grete Rasmussen og måten hun tok Tres med seg videre fra ulykkesstedet, håndterte han, kontaktet veterinærer, ordnet og trygghet ham i denne sårbare situasjonen. Det var virkelig ekstraordinært. For en dame! Og så er jeg takknemlig for Steinkjær Veterinærsenter, som lappet Tres sammen igjen og ordnet overnatting for ham, og for venner og bekjente som alle støttet på små og store vis.

Det er mange kjipe forhold som avdekkes i hestesporten om dagen. Mer vil helt sikkert komme, og det er på sin plass at dette løftes opp og frem i lyset. Samtidig finnes det fantastiske hestefolk som alle disse menneskene der ute også, tenk på det? Gode hestefolk, slik som Anne Grete, som stiller opp og viser omsorg, besluttsomhet, raushet og empati. Jeg synes det er på tide at vi løfter fram disse også. ✨

❤️

Gleden boblet nærmest over da jeg fikk se Tres igjen. ❤️

Selv etter en kattevask så det ut som han hadde vært i krigen.

Happy camper, med sin snåle personlighet. 😅

Vi skal ikke ta for gitt, den tiden vi får tilbringe med dem. ❤️