Vi snakker alle om at hesten er så nærværende. Den er så «i nuet». Men så undrer jeg meg litt over akkurat dette her. For er det egentlig sånn at alle hester er så innmari nærværende? Jeg erfarer stadig oftere at de egentlig ikke er det.
Hun ser hengeren stå der med åpen baklem. Pulsen øker. Øynene er store. Hun blunker ikke. Musklene spennes. Ørene er fiksert på hengeren. Hun hever nakken. Strammer kjevene. Holder pusten. Hun vet så godt hva som venter.
Bråstopp på tur. Hesten vil ikke gå. Du driver den fremover, men det går ikke frem. Det går kanskje bakover i stedet. Hva skjer egentlig?
