For noen år siden spurte jeg en kompis som var hovslager, hva han mente var den største utfordringer i yrket hans når det gjaldt hestene. Jeg trodde han ville svare at det for eksempel var hester som ikke var trent til å løfte beina, eller som ikke var tilvendt det å få banket inn sømmene. Men svaret hans var noe ganske annet.
De var ikke der da, for å se på henne. Men hun følte blikkene deres likevel. Nedlatende og overbærende, en blanding av overraskelse over at hun ikke klarte å få hesten rundt seg i longen, og oppgitthet over at hun ikke tok tak i det. Men nå tok hun tak i det.
Den første læringen er kanskje den aller viktigste for hesten. Første påsaling. Første gang med rytter, første hengertur. Eller første frykt. Frykt trenger bare én repetisjon for å feste seg. Èn.
For mange år siden var jeg hos en dame som hadde kjøpt seg en pensjonert kjørehest. Hesten hadde gått mange ulike oppdrag med vogn i sitt liv, med en erfaren kusk ved tømmene. Likevel hadde damen store kommunikajsonsutfordringer med sin nye hest.
Fravær av å ønske å være et annet sted. Det var akkurat sånn det kjentes ut på tur hjem i skumringen med hestene, en kald vinterkveld for noen år siden.
En julekalender fylt med historier, undringer, refleksjoner, tanker, forslag, tips og framsnakkinger rindt mange aspekter innenfor hest–menneske–relasjon!
